Utestengelse av politiske motstandere virker mot sin hensikt

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.En av de mest bekymrende trender som preger den vestlige verden, er den stadig mer uforsonlige polariseringen i det politiske ordskiftet og de politiske institusjonene. Dette ser vi på sitt mest brutale i USA, der gjensidig hat og mistillit mellom demokrater og republikanere gjør kongressen handlingslammet i viktige spørsmål, umuliggjør helt nødvendig dialog og kompromisser og gir historisk lav tillit til de demokratiske institusjoner som er selve grunnlaget for den frie verden vi er så heldige å være en del av. Samme trend sees i Europa og Norge, om enn ikke like uttalt.

Følg oss på Facebook: DT Meninger

Sentralt i denne polariseringstendensen, er identitetspolitikk. Enkelt forklart dreier identitetspolitikk seg om å mobilisere egen identitetsgruppe (f.eks. den politiske venstresiden) mot sin motstander (f.eks. den politiske høyresiden) ved å definere motstanderen som illegitim i kraft av å være på feil lag, og at det motstanderen måtte ha av synspunkter i en sak ikke tillegges vekt. Man vurderer altså ikke først og fremst hva den andre personen sier og hvilke argumenter han eller hun har, men dømmer uttalelsene ut fra om vedkommende tilhører ditt lag eller motstanderlaget.

Klassiske eksempler på identitetspolitiske temaer i Norge er klima, innvandring og vaksiner.

Et av de styggeste utslagene av identitetspolitikk kommer også opprinnelig fra amerikansk akademia, og har bredt seg raskt til Europa, og kalles på godt norsk «no-platforming». Det dreier seg om å nekte politiske motstandere å komme til orde, på ulike måter. Universiteter og biblioteker nekter motstandere å holde foredrag i deres lokaler. Aviser nekter å publisere artikler fra feil lag. Det drives systematiske defriendingskampanjer og blokkeringer på sosiale medier.

Når begge sider av den politiske skalaen oppfører seg slik mot hverandre, begynner begge sider å trekke seg tilbake til sine egne ekkokamre. En slik gjensidig utrenskning av politiske motstandere bidrar til at ulike mennesker lever med tiltakende ulike virkelighetsoppfattelser, egne medier og økende enighet internt i ekkokammeret om at motstanderen er slemmere, dummere, dårligere opplyst og har onde hensikter. Dette bidrar til polarisering og uforsonlighet, noe som i norsk politikk har gitt seg utslag i at ytterkantene i politikken styrker seg, selv om langt de fleste egentlig er enige i at de beste løsningene ofte finnes i midten et sted.

Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet. Våre moderne vestlige frihetsidealer ble skapt over flere hundre år, og kulminerte med at opplysningstidens vektlegging av dialog, ytringsfrihet, vitenskap og fornuft seiret over middelalderens dogmatisme, enevelde og sensur. En av opplysningstidens fremste filosofer, Voltaire, ble blant annet kjent for ordene: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.»

Opplysningstiden la grunnlaget for enorme vitenskapelige fremskritt, den franske- og amerikanske revolusjon og hele det moderne demokratiet vi alle har så kjært og tar som en selvfølge i dag.

Kjernen i et velfungerende demokrati er en åpen og fri politisk dialog, der begge sider lytter til hverandre, diskuterer så busta fyker, og der flertallet til slutt blir enige uten behov for å ydmyke mindretallet. Et flertall kan som kjent endre seg, og det kan være klokt å forebygge et sterkt behov for hevn hos motstanderen når denne senere måtte oppnå flertall.

Identitetspolitikk og «no-platforming» er det diametralt motsatte av det opplysningstidens filosofer kjempet så lenge for.

Likevel ser vi i økende grad at slike metoder tas i bruk, også i Norge, også fra grupper som hevder å kjempe vitenskapens – og fornuftens sak. Et trist eksempel på dette sees i Bergens Tidende (BT) 28. desember. Her tar kulturredaktøren til orde for å nekte «klimaskeptikere» spalteplass, fordi de ikke bidrar til en opplyst debatt, og fordi BT ikke ønsker å «bidra til å spre feilinformasjon og konspirasjonsteorier».

Som lege og arbeiderpartipolitiker kan jeg selvsagt bli både provosert og oppgitt når jeg leser kvasivitenskapelige og usanne innlegg fra vaksinemotstandere, eller leser høyrefolk som virkelig fortsatt tror på den gjentatt motbeviste «trickle-down-effekten», spredningsøkonomi, ved skattelettelser til de rikeste. Eller, for den saks skyld, dem som benekter at det fins menneskeskapte klimaforandringer, selv om dette er ettertrykkelig bevist gjentatte ganger.

Men jeg tror man skyter seg selv ettertrykkelig i foten dersom man prøver å «no-platforme» dem som har andre synspunkter, uansett om disse er politisk ukorrekte eller uvitenskapelige. Da bidrar man bare til at disse trekker seg ut av den offentlige debatten og inn til alternative medier med tvilsom agenda, som tar dem imot med åpne armer. Da kan de også påberope seg å representere menigmann mot en opphøyd meningselite, noe som, paradoksalt nok, kan diskreditere vitenskapen og fornuften – stikk i strid med opplysningstidens idealer.

Det hender rett som det er at jeg hører politiske motstandere si fornuftige ting om enkeltsaker. Da bør de anerkjennes for det, og ikke skytes ned av prinsipp fordi de tilhører «feil lag».

Jeg vil på det sterkeste derfor oppfordre både Drammens Tidende, samt hver og en av oss, om å møte meninger med meninger, og ikke skyte ned uttalelser på grunn av hvem som er avsender. Slik vil fornuften seire til slutt, og demokratiet revitaliseres.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken