Voksne er så til de grader uavhengige at de velger bort barn og familieliv

Av
DEL

Meninger

Harald Eia var nylig på besøk hos Lindmo. Han kan være morsom. Men han kan også, som sosiolog og mediemann, seriøst formidle det han finner ut eller opp. Denne gangen hadde han via gallup funnet ut hvilken verdi nordmenn setter absolutt høyest. Ikke overraskende hadde flertallet krysset av på begrepet «uavhengighet». Der stoppet samtalen. Det burde den ikke gjort. I et noe lettbeint talkshow kan man ikke gå i dybden for å analysere og vurdere. Det er det rett og slett ikke tid til. Noen lamper i studio lyste rødt. Det bør de fortsette med.

De siste årene har jeg i kontakt med unge, voksne og eldre hørt mantraet om uavhengighet på flere vis: Barna vil bare det de selv vil og skriker til foreldre gir seg. De unge toger ut i russetiden i en forunderlige kollektiv frihetsorgie der økonomien raseres og moralske standarder er fremmedord. Voksne er så til de grader uavhengige at de velger bort barn og familieliv, men kommer stormende etter i 40-årene og skal ta igjen det forsømte. Men fertilitetsbussen har gått. Eldre setter huset i pant for ikke å være til bry for sin familie. De skal på død og liv klare seg selv til krampen tar dem. Livet er en kamp. Men det er først og fremst en kamp med seg selv, for å bevare uavhengighet og selvstendighet.

Vi glor på «Mesternes mester» og tror at lykken er å vinne. Jeg, egoet, den sterke som står igjen til slutt, som vant livskampen og overlever mine jevngamle med minst fem år. Da kommer ingen i min begravelse, for de er alle borte før meg. Jeg levde lengst. Hurra. Er jeg da lykkelig?

Det uavhengige mennesket blir raskt til det ensomme mennesket. Friheten, som høres så forlokkende ut som det selvstendige substantivet det er, har ensomhet som bakside. Hvem varslet?

Gjennom historien har ulike filosofer og ideologer forsøkt å formidle slik kunnskap til sine omgivelser. Individualismen, friheten, uavhengigheten er i utgangspunktet gode verdier. Men rendyrkes de får de taket på oss uten særlige motforestillinger fra tidlige leveår, gir de ikke livet verdi, men tapper livet for mening og innhold. Og det siste, eksistensielle valg, som er konsekvensen av den totale uavhengighet, er ikke livet. Det snakker de høyt om, noen liberale tenkere og politikere i vår del av verden, og roper på retten til selvbestemt død. Som om det var en demokratisk rettighet. Å velge bort livet er ikke en seier, det er det ultimate nederlag for individ og samfunn. Var det ikke det vi hørte etter første juledag?

Norsk politisk historie har fra begynnelsen av 1900-tallet vært preget av kampen mot den individuelle liberalisme som rettesnor for politikken. Her har vi i stedet sett viktigheten av en felles kamp mot klasseskille, fattigdom og urettferdighet. Selv de rikeste skipsredere og industrigründere hadde i sin tid en slags sosial samvittighet i sine fundamenter, og ga mye tilbake til lokalsamfunnene, ikke for å oppnår popularitet, men fordi de var klar over at den kapital de høstet, hadde mange bidratt til å skape.

Egoismen har tydeligvis større bærekraft enn altruismen i vår tid og i vår del av verden. Den sterke økonomien som har skapt «verdens lykkeligste land» av en utarmet steinrøys, står nå i fare for å skape oss som befolker steinrøysa til individualister uten sideblikk. «Jeg bruker bevisst ikke blinklys, for ingen andre har noe med hvor jeg skal!», hørte jeg forleden.

Men vi kjenner fortsatt begrepene, som et slags ekko av fortidens verdier: Solidaritet, altruisme, nestekjærlighet, fordeling av godene, frihet for alle, ikke bare for den ene. Den danske filosof og teolog Løgstrup har vært læremester for en generasjon sykepleiere og sosionomer. Han sier: «Vi har hverandres liv i våre hender». Vi står aldri alene. Vi er alltid avhengig av å ha noen å lene oss mot.

Skal vi ha mulighet til felles handling mot både ensomhet og miljøkrise, har vi intet valg som mennesker. Vi må stå skulder ved skulder. Som enkeltmennesker, som fellesskap, som samfunn og nasjoner og lære en underlig tese fra en av våre åndelige forfedre i Europa, Frans av Assisi: «Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.» Den setningen kommer aldri til å vinne en gallup. Men kanskje er det den sanneste?

Som idébank og bevegelse er protestantismen en uovertruffen premissleverandør til framveksten av individets verdi i samfunnet. Middelalderens kollektive massestyring uten demokratiske tanker hadde spilt fallitt, kirkens makt var misbrukt, føydalsamfunnets likeså. Det enkelte mennesket med selvstendige tanker, sin egen samvittighet og påfølgende ansvar for eget liv, bidro til en ny livsfølelse og en ny trang til å skape sitt eget liv og sin egen lykke.

Men det var ikke i reformatorenes tanke at dette skulle lede til en ny slags undertrykkelse, der noen grep muligheten til å slå seg fram på andres bekostning der noen må være vinnere, andre tapere. Profitt og fremgang blir de store ordene og de lyse idealer. Målet skygger for alle andre konsekvenser. Dermed oppstår frihetens karikatur, den individuelle grådighet. Rike og velstående individer og nasjoner står på ryggen av fattigdom, slaveri og urettferdighet.

Uretten har nå fått globale konsekvenser, og ubegrenset profitt og forbruk truer med å rasere hele kloden og dermed livsgrunnlaget for alt levende. Ingen tør lenger å spå hvor høyt temperaturen kommer til å stige og hvor mange millioner som vil lide og dø av tørke og utarmede livsvilkår.

Det er allerede mange år siden vi lærte viktigheten av en bærekraftig utvikling. Vi så på det som en interessant glose. I dag vet vi at menneskets individuelle livstrang, den ultimate uavhengighet og frihet, ikke er bærekraftig. Uavhengigheten, den vi nordmenn klynger oss til som den største verdi i livet, har tapt. Vi må igjen handle kollektivt og gjennom brede internasjonale forlik.

Det fins ingen trylleformel. Det fins ingen supermann som kan redde verden. Skal våre etterfølgere oppleve skjønnheten på en livskraftig jord, må vi handle i fellesskap og ikke tåle den urett som ikke rammer oss selv. Friheten, uavhengigheten har hatt sin pris. Den har spilt fallitt som ledende livsverdi for mennesket. Da må vi velge på nytt. Hva velger vi da? Har vi noe valg?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags