Trenger ikke arbeidslivet en 52-åring som møtte veggen?

Av
DEL

LeserbrevPensjonsalderen er stigende og arbeidsledigheten synkende. Dette skulle man tro at er gode nyheter for alle som søker jobb, og det er det kanskje. Hvis du ikke har hull i CV’n. Da ser det ut til at løpet er kjørt.

Jeg har jobbet mye og hardt i 30 år med en helt grei karriereutvikling. Etter en periode som bedriftsleder med 25 ansatte og rekordresultater, møtte bransjen og bedriften en periode med nedgang og tøffe prøvelser. Summen av alle omstendigheter ble til slutt mer enn jeg kunne bære, og jeg ble syk av det.

Heldigvis har vi et velferdssystem som ivaretar mennesker i en sånn situasjon, med både sykelønn og AAP for rehabilitering og hjelp tilbake til jobb. Det føles ikke godt å motta offentlige ytelser, men det gir pusterom til å konsentrere seg om å få livet i vater igjen.

Når man så er på beina og igjen klar til å ta fatt på nye oppgaver, så oppstår imidlertid neste prøvelse; forklare hullet i CV’n og overbevise om at «svakheten» er tilbakelagt og energien antakelig større enn hos dem som ikke har «ligget nedpå litt». Potensielle arbeidsgivere takker for åpenheten rundt perioden uten arbeid, og ansetter så en annen. Forklaringen er selvfølgelig ikke like åpen, den er «mange kvalifiserte søkere, og du nådde dessverre ikke opp». Det er en uangripelig forklaring som er vanskelig å etterprøve.

Jeg søker både lederjobber og andre jobber som jeg mener jeg er godt kvalifisert til å utføre. Jeg takker ja til alle innspill fra Nav, som forsøker å formidle «ikke-lederjobber», og som ber meg tone ned CV’n fordi jeg i hovedsak fremstår som overkvalifisert. Noe jeg faktisk er, og som selvfølgelig skremmer potensielle arbeidsgivere som frykter at jeg skal forsvinne like fort som jeg kom.

Er det virkelig sånn at arbeidsmarkedet ikke trenger en 52-åring som «møtte veggen» og som derfor har hull i CV’n? «Alle» er enige om at jeg har en flott CV, men det er altså ikke nok. Er jeg for gammel i tillegg? Jeg hadde faktisk tenkt å stå i jobb lenge etter fylte 63 så lenge alle omstendigheter tillater det. Er jeg nødt til å legge inn årene allerede?

Dagbladet skriver at 15 prosent av private bedrifter og 20 prosent av de bedriftene som skal fronte inkluderende arbeidsliv ansetter folk med hull i CV’n. 80–85 prosent gjør det altså ikke. Jeg kan ikke redegjøre for alle årsaker til disse hullene, men jeg har selv aktivt valgt å ansette folk som har havnet utenfor, nettopp for å slippe dem inn igjen. Dette har vist seg å være flotte, arbeidsdyktige mennesker som har fått en ny sjanse. Så langt har jeg ikke truffet noen med den samme holdningen som jeg selv har etterlevd, og statistikken er altså ikke lovende.

Min påstand er at min arbeidserfaring fremdeles er oppdatert og omsettelig, og at en utbrent periode antakelig gir mer klokskap, ikke mindre. Hjernen døde ikke, den ble restartet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags