Psykisk helse vil alltid være aktuelt. Det vil alltid være et sårt tema. Derfor er jeg på evig jakt etter riktige ord. 

Av
DEL

MeningerPsykisk helse vil alltid være aktuelt. Det vil alltid, for noen, være et sårt tema. Derfor er jeg på evig jakt etter riktige ord.

For dette omhandler det aller, aller skjøreste ved oss mennesker. Et tema det enda er utallige stigma rundt. Ikke bare fordi det endrer mennesker og utfordrer forestillingen om et perfekt liv, men også fordi det er lite informasjon om det. Det har det også vært for meg, til tross for at jeg har hatt en oppvekst hvor alvorlig psykisk sykdom har vært tett på. Som pårørende har det gitt meg en forståelse og en nærhet. Jeg har tidlig forstått alvoret av alvorlig psykisk sykdom.

Psykiske lidelser kan frarøve oppegående, ressurssterke, kloke og smarte mennesker livet. I perioder røsker den ved personlighet, ferdigheter og muligheter. Den tar over. Det føles forferdelig trist og urettferdig at noen må leve med disse grusomme sykdommene. Så vonde og så mørke, at vi friske ikke aner hvilken kamp som blir kjempet hver eneste dag.

Jeg får lov til å leve frisk, og jeg er så heldig at jeg får se livet slik det er. Både kjærlighetssorg, savn, redsel, usikkerhet og sorg er en del av livet. På lik linje som at latterkramper, sommerfugler i magen, sommere og lykke er en del av det. Jeg tenker ofte at vi alle hadde hatt godt av evig latter og evig sommer. Og jeg håper ofte på at en latterkule her og der er nok til minne oss om hvor heldige vi er som får lov til å leve. Dessverre er det ikke alltid slik.

Ingen som har mistet til selvmord får noen tilbake, men det vi kan få er åpenhet, forståelse og allmennkunnskap om det. Som igjen fører til trøst, respekt og raushet. Da må noen snakke om det, både innenfor de fire vegger og i det offentlige rom; psykologer, professorer, psyke og pårørende. Og det er derfor jeg skriver dette. I håp om å være en liten del av noe som kan skape en større toleranse og forståelse.

Min historie som pårørende har gjort at jeg vet om behovet for å skille mennesker fra psyken deres, men også å sette det sammen. Jeg vet at vi alle er mennesker som er så mye mer enn først antatt, eller sist antatt. Jeg vet om følelsen av å måtte forsvare, og at det kan være vanskelig. Jeg vet hvordan psyken kan ødelegge liv, og jeg vet hvordan det er og ikke kunne prate om det. Jeg vet hvordan det er å føle seg redd, ensom og alene, om å være pårørende til noen som er rammet av alvorlig psykiske lidelser. Og så tror jeg på at sistnevnte kan endres.

«Gi tid» var tema for årets verdensdag for psykisk sykdom. Det handler om å gi tid til de tingene som gjør deg godt, vel og som tar vare på din mentale helse. Jeg tror at for å ta vare på en selv og andre, trengs enda mer åpenhet. Ikke bare rundt lettere psykiske lidelser, men også de alvorlige.

Jeg tror det vil redde mange. Ikke bare ofre, men også pårørende. Vi trenger en større aksept, og enda større raushet. Jeg ønsker meg et samfunn med medmennesker som tar vare på hverandre, jeg ønsker at vi smiler til ukjente, gir folk en ny sjanse og forstår at vi alle er komplekse vesener. Ingen er bare det du ser.

Jeg ønsker at vi stiller de direkte spørsmålene, og gir de ærlige svarene. Jeg skjønner at det er viktig å trå varsomt, ikke si noe for sikkert, ikke dømme og ikke støte noen. Men jeg tror det er desto viktigere å heve stemmen, slå hånden i bordet og kreve oppmerksomhet rundt psykiske lidelser. Om så noen eller jeg sier noe feil i ny og ne.

Jeg er veldig stolt av og takknemlig for at vi er kommet en lang vei når det gjelder åpenhet rundt vanskelige ting i livet. Men jeg ser at vi enda har en lang vei å gå. Og den veien er viktig. Viktig for trøst og forståelse hos pårørende, og for å minske ensomheten hos de syke.

Vi eier ikke livet, og vi eier ikke hverandre. Vi har det på lån. Og et lån varer ikke evig. Likevel er det nettopp det vi overlever på. Troen på at noe midlertidig likevel har en liten evighet.

Jeg håper andres evighet kan vare enda lenger, og at vi finner løsninger som ikke bare holder folk i livet, men som får dem til å leve det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags