Den aller største grisefesten

Av
DEL

MeningerDet er tre dager til julaften, den største grisefesten av dem alle; da landets innbyggere i stort flertall samles rundt bordet for å tilbe ham (ev. henne): Grisen, som ga sitt liv for at vi mennesker skulle leve videre og feire jesu fødsel ved hjelp av svinekjøtt.

Og der på tallerkenen foran oss ligger den, i form av svineribbe, medisterkaker og julepølse. I motsetning til oss mennesker som gjør størst nytte for oss i levende live, er grisens skjebne motsatt. Det er først når den har avgått ved døden at suksessen kommer. Og som i alle suksesshistorier: Da vil alle ha en bit av en.

I motsetning til de opprinnelige grisefestene som vi deltok i på Costa del Sol (eller var det Blanca?), er antall deltakere og støyen noe mer dempet ved vår årlige julaftengrisefest.

Mer av Jan Ovind:

Vi blir ikke servert helstekt svin fra spyd, og ikke kommer det servitører med langstilkede spanske karafler og kyler rødvin inn i munnen på oss mens noen tar bilde av det stolte øyeblikket.

Men ved hjelp av de magiske ingrediensene juleøl og akevitt, er det også folk som under den hjemlige julegrisefesten kan forandres til fyrige, høylytte, litt ustøe spanske matadorer og senõraer.

(Saksopplysning: Jeg er klar over at det finnes alternativer til svinejul, men statistikken viser at 55 prosent av alle norske husstander spiser svineribbe, langt flere her på Østlandet og i Trøndelag, 33 prosent spiser pinnekjøtt (stort sett vestlendinger), mens juletorsk, for eksempel, har svært liten utbredelse. Nok om det.)

En vanlig julegris har ca. nitti dager på jorden før den møter sin skjebne. Det er egentlig ganske trist: Når den begynner å få følelsen av å ha etablert seg, har skaffet seg familie og en minimalistisk innredet binge (slik det skal være i dag), er det bare å si farvel. For alltid.

Gjennom de tre månedene legger den på seg én kilo pr. dag, altså samme vektøkning som de minst motstandsdyktige av oss i jula. Fra et folkehelseperspektiv er det et hell at jula ikke varer helt til påske.

I riktig gamle dager, før reformasjonen i 1536, var det kutyme å faste fra første desember til første juledag, en periode der man bare kunne sette til livs fisk. Første juledag gikk man løs på kjøttet.

Som kjent er det ikke slik i dag. Vi har bak oss en adventstid der mange har skiftet ut prinsippet fasting med fråtsing. Flerfoldige har fråtset seg mot julehøytiden jf. de såkalte julebordene som har funnet sted i byer og på landsbygda.

Den største faren ved julebord er de små glassene som inneholder akevitt. Glassene i seg selv er ufarlige; det er innholdet som kan tendere mot narkose, om man lar seg friste over måte.

Undertegnede har selv erfart (for mange år siden) at seks-sju akevitt før man går til bords – på akevittskvulpende, ellers tom mage – er i drøyeste laget. En god samtalepartner blir man ikke (man prater helst med seg selv), man holder seg fast i bordplaten, hodet søker ned mot en eventuell suppetallerken og mulig drukningsulykke, og det behøver ikke gå lang tid før man får forslag om assistert befordring bort mot et liggeleie. Man er i såpass strålende humør at man glatt takker ja. Er man heldig, dukker man mentalt kanskje opp igjen til kaffen.

Men nå er det altså selveste julaften som står for tur.

Jeg har lyst til å dedisere et lite dikt til tirsdagens nystekte, glinsende sjarmør (avdød), med sprøtt svor på toppen av det som er igjen av kroppen:

Du har nitti dager på vår jord,
Før du havner på vårt bord,
Takk du gode ribba mi.

Andre SPALTISTER i Drammen Tidende:


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags