Johnny Cash takket for at jeg ville ha autografen hans

Av
DEL

MeningerFør Drammenshallen begynte å fungere som musikkarena høsten 1978 (og utover), måtte vi dra til Oslo for å kunne se heltene våre fra musikkassettene i levende live. Det var «laiv» som gjaldt.

Hyppe som vi den gang var på å komme på nært hold av stjernene (de gangene de puttet Oslo på turnélista, ikke altfor ofte), valfartet vi til Oslo via NSB (Vestbanen) og Holmenkollbanen (Chateau Neuf og Njårdhallen) til stjernehimmelen.

Følg oss på Facebook - DT Meninger

Selv var jeg frilansfotograf i Fremtiden og litt senere i DT – samt i Det Nye – så jeg hadde stundom muligheten til å kombinere nytelse med et lite honorar. Et av mine første/største minner er da jeg (16) hadde møtt opp usedvanlig tidlig før Johnny Cash-konserten i Njårdhallen i september 1971. Der, midt imot meg, kom Johnny rolig tuslende i lang, svart skinnfrakk. Med akutt sviktende munnmuskulatur fikk jeg ikke formulert et ord, men jeg stakk autografblokken ærbødig i retning av The Man in Black.

Han stoppet opp, skrev navnet sitt, så meg inn i øynene og sa, med en røst fra den dypeste dal: «- Thank you. » Johnny Cash takket for at jeg ville ha autografen hans!

Jan Ovind

64 år.

Født i Oslo.

Drammenser fra 1955, med unntak av en periode i Asker fra 1961–68 og to år i New York som VG-korrespondent fra 1991–93.

Jobbet som journalist i VG fra 1983–2017.

Jeg ble sendt på Jethro Tull-konsert av Fremtiden i samme år (samme sted), og dukket opp også året etter på deres neste norgesbesøk. Vaktholdet den gangvar fraværende. Jeg fant fram til garderoben der Ian Anderson og hele bandet befant seg, ble bedt inn, viste fram bildene fra konserten året før, som Anderson spurte om han kunne få, fikk autografer, tok et gruppebilde – og bød dem farvel.

Mer av Jan Ovind:

I august 1972 var det klart for Wings med Paul McCartney i Njårdhallen. Han var utilgjengelig. Beste minne fra konserten: Ekstranummeret «Long Tall Sally».

På Chateau Neuf fant jeg fort ut at det gikk vindeltrapper fra scenekanten og ned til garderobene. Etter ABBA-konserten i januar 1975, slo jeg følge med gruppen da de forlot scenen og gikk ned trappen. Jeg spurte Agnetha Fältskog om jeg kunne få ta et bilde av dem. I garderoben stoppet hun de tre andre og sa «han vil ta en kort (med lang «o») på oss». Midt i befippelsen undret det meg; jeg hadde da ikke bedt om å få ta et postkort! Likevel: Alle fire stilte seg opp, svette og sminkede – og smilte vennlig til fotografen.

(Senere fikk jeg svenskkyndig oversettelseshjelp. Kort = bilde.)

Jeg snek meg ofte ned i garderobene før konsertene, og støtte bl.a. på Marc Bolan i T. Rex i 1972 (ble sur da jeg tok et bilde), mens Bryan Ferry var vennligheten selv da jeg fire år senere plutselig sto rett utenfor garderoben hans før en Roxy-konsert. Ferry ba meg vente et øyeblikk. Han danderte et tørkle elegant rundt halsen før han erklærte at jeg kunne fyre løs. Grei mann.

Av uforståelige årsaker husker jeg at vi (altså flere kamerater) dro på Roger Whittaker-konsert en gang sånn midt på 70-tallet og følte oss utrolig kule i ettertid. Jeg er pr. nå ikke i stand til å huske hvor den fant sted (Konserthuset?), men erindrer at vi etter konserten vandret stolt rundt i slengbuksene og sang «For you are beautiful, and I have loved you dearly ...» Pønkere var vi ikke.

Albert Hammond fortryllet oss med «It Never Rains in Southern California», og da det kom oss for øre at han skulle spille i Folketeaterbygningen på Youngstorget, satte vi kursen. Det var det ikke mange som hadde gjort. Publikumsoppmøtet var ytterst skralt, men Hammond lot seg ikke affisere (tilsynelatende, det gnog nok litt der inne) og erklærte seansen for en intimkonsert.

Vi fikk servert alle godbitene, men på vei hjem smertet vårt hjerte for Albert. Han hadde fortjent mer. Og flere.

Les andre spaltister:


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags