Bring Bruce back! En comebackdrøm om storkonsertbyen Drammen

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger05.05.1981: The Boss løper opp langs The River – Ælva, ikke Hudson – på turneen med samme navn, og spiller opp til dans i kveldsmørket «on the edge of town».

10.02.1985 OG 21.03.1988: AC/DC tar fram kanonene, rister Strømsøåsen «all night long» og forvandler (?) E18 til «motorveien fra helvete» for en kveld.

08.11.1990: Iron Maiden tar med byen på et episk, aller siste «Run To The Hills», før det blir stille i Norges konserthovedstad. Veldig lenge.

Selv for meg som så vidt rakk å komme til verden før mitt eget favorittband satte det foreløpige punktumet for Drammen som storkonsert-by, så tvinges gåsehuden og de blanke øynene fram av å høre slike historier – som om jeg var der selv; våt av øl, svette og glede.

Etter å ha lest DTs flotte krønike om Drammenshallen forrige helg, og Dagsavisen Fremtidens hyllest til Byparken like i etterkant, gikk det flere følelser gjennom hjerte og hode:

Jeg ble enda litt mer glad i kulturbyen jeg valgte å gjøre til min egen da jeg forlot Oslogryta og kjøpte leilighet på Strømsø Torg i forfjor.

Jeg ble enda litt mer betuttet over at de nevnte konsertopplevelsene dessverre er et godt stykke unna virkeligheten i Drammen anno 2018.

Men jeg ble også enda litt mer sikker på at det er mulig å sette byen tilbake på agendaen som et naturlig stoppested for verdens største artister. Jeg har nemlig vært observatør og deltaker i en by og virkelighet som ikke er så ulik Drammen her og nå, og sett at det er mulig.

I perioden 2008–2012 var jeg en aktiv del av musikkmiljøet i Trondheim, først som musiker, og etter hvert som markedsførings- og reklamemann for festivaler, scener, artister og diverse kultur.

«Træge Trånnnhjæm» – det var omkvedet. Trønderne ga «f» i nymotens musikk som ikke inkluderte elgitar, karsk eller fire pils og en pizza, og de nektet å hoppe ned fra gjerdet og kjøpe billetter før i siste liten.

Værmeldinga, øltørsten og venners planer bestemte kjøpsatferden. Med andre ord; håpløse forutsetninger for å drive bærekraftig butikk, galskap å satse på noe mer enn det trygge og velkjente, og harakiri å risikere store pengeri for å få verdensartister til byen.

Eller – kun en selvoppfyllende, negativ profeti?

Jeg var så heldig at jeg fikk ta del i eventyret Pstereo-festivalen, som satte seg som mål ta trønder-tyren ved horna og lage en hipp «øyafestival» midt i den trauste bartebyen. Her skulle ikke Bjarne, Terje eller Hans stå øverst på plakaten – det var NOFX, First Aid Kit og Primal Scream som skulle trekke Midt-Norge til slusene.

Selv om ingen kunne argumentere mot at festivalen kunne by på fantastiske omgivelser, i byens vakreste grønne lunge på gressletta Marinen under Nidarosdomen, i deilig augustvarme på noen av (hvis vi var heldige) byens få sommersoldager, var frustrasjonen stor over at vi nektet å booke etter de påståtte kravene til mannen i gata.

Og rett skal være rett; jeg husker fortsatt hvor kollektivt forbanna et helt fylke var da vi, etter lang tids forventningsbygging, annonserte DEATH FROM ABOVE 1979 som headliner til 2011-festivalen. Selv jeg, som presseansvarlig, hadde visse utfordringer med å nevne en kjent låt av bandet, når folk spurte om hvem i all verden dette indiebandet var.

Men – billetter – det solgte vi. Mange.

I 2017 var Pstereo utsolgt flere måneder i forveien, fra torsdag til lørdag, opp mot ti tusen billetter hver dag. Det VAR faktisk mulig.

Og i løpet av disse årene banet festivalen etter hvert veien for andre storkonsertarrangører.

Politikere, bankfolk og rockehistorikeren Terje Nilsen fabulerte høyt i årevis om den evige drømmen: STONES – selveste Rollig Stones – til Trondheim. Det virket i mange år håpløst. Det framsto ofte som en parodi på seg selv. Men til slutt klarte det offentlige, næringslivet og arrangører lokalt og nasjonalt å snakke sammen.

Mick og Keith er det foreløpig ikke blitt, men de er unntaket snarere enn regelen. De tre siste årene har Trondheim hatt Bruce Springsteen og Robbie Williams på Granåsen Arena – et forblåst skianlegg sør for sentrum.

Norges nest største barnefestival Juba Juba finner sted på eldgamle Kristiansten Festning. Mark Knopfler, Elton John og A-Ha har etablert Sverresborg Arena som et nytt samlingssted på byens tak. Og nå i sommer innvier Iron Maiden, Volbeat og andre en splitter ny arena på bryggeritomta til Dahls. Både Maiden og KISS har for øvrig også fylt Lerkendal stadion til randen flere ganger.  

Dette er den samme byen hvor sommerkonsertene med Åge og DumDum på Trondheim Torg var standarden for utendørs musikkopplevelser da jeg flytta dit i 2006.

Den samme byen som lo av og snakket ned de som drømte om noe mer.

Hva var den praktiske oppskriften?

Både Ap-dronninga Rita Ottervik, Høyres kronprins Yngve Brox, hedersmannen Jon Gunnes fra Venstre og flere andre i politisk ledelse begynte å snakke høyt om å få store artister til byen. Etter hvert tok de mot og fikk hele bystyret til å tenke høyt om hvordan dagdrømmer kunne konverteres til muligheter. Nytenkning i områderegulering av både eksisterende og potensielle nye arenaer, så vel som muligheter for stimuli i form av støtteordninger og underskuddsgarantier, ble bestilt utredet av administrasjonen, lagt tilbake på bordet i bystyresalen, modnet over tid og til slutt vedtatt. Næringslivet og bankenes investeringslyst ble vekket av at det ble etablert lokal arrangørkompetanse, med nevnte Pstereo og i ettertid særlig Trondheim Concerts i spissen, som kunne bevise både internasjonal kompetanse, motivasjon og referanser.

Kommersielle muligheter hos mulige sponsorer ble oppdaget og kapitalen ble overført fra markedsbudsjettene. Til slutt var byen klar for å satse.

Og til slutt var Træge Trånnhjæmm en saga blott. I dag kan byen, i tillegg til mesterligafotball, sivilingeniørutdannelser og pønkebydelen Svartlamoen, også by på de største konsertopplevelsene en måtte ønske.

Drømmen om Drammen

I 2016 begynte jeg å jobbe som prosjektleder for Elvefestivalen – jeg rakk å få med meg to festivaler før jeg nylig fikk en ny jobb i bransjen.

Gamle Kirkeplass har en kapasitet på ca. 7 000 mennesker. Omtrent det samme hadde festivalens forrige arena på Strømsø Torg. Dette gir klare økonomiske begrensninger.

Roxette pushet nok grensa for hva som er mulig da de gjorde sin utsolgte opptreden i 2015. Jeg har stilt meg spørsmålet mange ganger de to siste årene – hvorfor i all verden har vi ikke større arenaer?

Hva med Byparken, som Dagsavisen Fremtiden nylig fortalte den stolte arrangementshistorien til?

Noen trær blokkerer for siktlinje til en potensiell scene i hjørnet opp mot sykehuset, men det er mye tettere skogvekst i Frognerparken, hvor «halve Oslo» fikk plass på gigantkonsertene til a-ha og Bruce for noen år siden.

Jeg vil tippe det er mulig å få plass til over 15 000 mennesker i Drammens store, grønne lunge.

Hva med Marienlyst? Festivalen Jugendfest på Color Line Stadion i Ålesund – en arena som har om lag samme kapasitet som Gamle Gress – har de siste årene invitert til elektronisk dansefest med både Kygo, Alesso og Tiësto, skyhøy fyrverkerifyring og tilreisende fra hele landet. Det fortoner seg som et mysterium at ingen har realisert samme tanke på hjemmebanen til Godset.

Og – hva med Drammen Havn?

Hvem veit hvor mange det kan være plass til på havna? Jeg kan ikke skjønne at et mulig publikumsareal på Holmen er mindre enn nevnte Granåsen, Frognerparken, eller Voldsløkka i Oslo, som huser Eminem til sommeren. Jeg tipper muligheter for å selge 50 000 billetter pluss, og dermed tilgang på de absolutt største i verdenssammenheng.

... what to do?

Det første Drammen kommune må gjøre er å starte arbeidet med å utrede muligheter for ulike konsertarenaer, med lokasjonene nevnt ovenfor som et utgangspunkt. Arrangørkompetansen som finnes lokalt og kommunens plan- og bygningseksperter må alliere seg og drikke mye kaffe sammen i tiden som kommer.

Havnesjef Einar Olsen bør oppfordres til å sette seg ned med markedssjefene til verdens største rederi Maersk og snakke høyt om hvor gøy det hadde vært å sammen lage Norges største konsertarena.

Parallelt må det fokuseres på utvikling av arrangørnæring. Det finnes mye bra å bygge på i Drammen Scener, Byen Vår Drammen, gamle Bragernes Konsert og andre etablerte miljøer. Nå trenger vi å ta ett steg opp få etablert ett eller flere store og satsingsvillige arrangørselskaper med risikokapital, relevant kompetanse og realistiske forretningsplaner. Vi trenger å få på plass foretak som kan ta eierskap til arenaene, og blir klare til å ta imot Live Nation og de store internasjonale aktørene når Oslo og utlandet plutselig oppdager at infrastrukturen i Drammen nærmer seg klar for å ta imot store artister igjen. Gode eksempler på slike lokale «mellomledd» er Trondheim Concerts i Trondheim, Bergen Live i Bergen og Momentium i Ålesund.

Miljøpartiet de Grønne starter stafetten i dag når vi leverer en interpellasjon hvor vi ber rådmannen om å igangsette et prosjekt for å vurdere ulike lokasjoner i byen som utendørsarenaer.

Dette bør samtidig være startskuddet for å sette i gang mulighetsstudier i næringslivet – med Byen Vår Drammen som et naturlig faglig midtpunkt for samtaler mellom byens største bedrifter på den ene siden av bordet og arrangør-entreprenører på den andre. Godset og Rune Martinsen bør tas med i samtalene for å dele av kunnskapen om hvordan de lagde Norges beste sponsorpool og hva som motiverer lokale bedrifter til å bli med i kommersielle samarbeid.

Neste steg på politisk hold må være å utrede hvilke insentiver vi kan etablere, i form av enten underskuddsgarantier eller forsterkningsordninger. Da begynner vi å nærme oss en grunnmur og et hus som arrangørene kan begynne å fylle med internasjonalt musikalsk innhold.

Jeg har pratet mye om Trondheim og det er en flott by. Men, tross alt: Drammen hadde Bruce Springsteen 35 år før dem, Elton John 34 år før dem, Iron Maiden 27 år før dem. Dahls er en tafatt utgave av Aass-brygget og Nidelven blekner i sammenligning med Ælva. (På fotballbanen støtter jeg en annen blåfarge og erklærer meg nøytral, men) det er ingen tvil om at Godset rundspiller RBK på en god dag.

Det bor flere mennesker i Drammensregionen enn i trønderhovedstaden.

Omdømmet til byen vår er bedre enn noensinne. Og vi HAR allerede arrangør-ressurser som få andre – jeg nevner kort Rekord, Gummibaren, Union, Z, Elvefestivalen, Globus, Ypsilon, BVD, Interkultur, Lost Tapes, Johan Halvorsen, ØKS, Romfarer United, Papirhuset, Reggae ved Ælva, utendørskinoene, og så videre. Jeg krysser fingrene for at et enstemmig bystyre roper JA til interpellasjonen allerede tirsdag 24. April, så prosjekt Bring Back Bruce offisielt kan sparkes i gang, og at nostalgien fra Drammenshallens gullalder endelig kan erstattes med nye magiske øyeblikk for historiebøkene.

Det fortjener den flotte byen vår.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags