På sporet av et utvidet selv 

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerFor hundre år siden, i 1918, lå Marcel Proust syk til sengs, i en bygård i Paris, og skrev seg innover i sin egen hukommelse. Hver gang han hørte maskinlyden fra heisen i bygningen, husket han en kjæreste som (noen år tidligere) skulle ta heisen opp til ham, og da betød maskinlyden; glede, erotikk og forventning. Senere ble det slutt med kjæresten, og lyden av heisen ble til en klagesang om sorg og ensomhet. Atter senere kom han til en likegyldighet i forhold til heisen, og enda senere; en trygg forsoning: heisens mekaniske musikk representerte mange år av hans levde liv, med oppturer og nedturer (bokstavelig talt).

Denne type utforskning av sanseinntrykk og erindringer utgjør kjernen i Prousts gigantiske romanverk På sporet av den tapte tid, skrevet fra 1908 og fram til forfatterens tidlige død i 1922, 51 år gammel.

Marcel Proust i Nedre Eiker bibliotek

For hundre år siden skrev Marcel Proust på serien "På sporet av den tapte tid". Verket regnes som et mesterverk i litteraturhistorien og gis i år ut i ny norsk utgave. Onsdag 14. mars inviterer Nedre Eiker bibliotek til klassikerkveld med Proust som tema. Forfatter Ole Robert Sunde, litteraturprofessor Karin Gundersen og drammensforfatter Kristian Klausen (foto) møtes til samtale. Klausen skriver her om hvorfor Proust fascinerer ham og hvorfor flere burde gi seg i kast med bøkene.

I løpet av de tolv bindene oppløses vanlige forventninger om fortelling, fremdrift og handling, til fordel for en enorm labyrint av indre minner og nyanser i følelseslivet. Fordypelser i de små ting, er selve metoden i À la recherche de temps perdu (som originalen heter), det er som om Proust vil fortelle oss at vi hele tiden, i det daglige, er omgitt av detaljer og syn, som går oss hus forbi, men som kan åpne store verdener inni oss, dersom vi bare er oppmerksomme. Smaken av en kake, synet av et kirkespir, en muggen lukt på et offentlig toalett, følelsen av ujevne brusteiner under føttene i et gårdsrom, lyden av en skje mot en tallerken, å knyte skolissene; dette er eksempler på hukommelses-boksåpnere i løpet av verket. Små inntrykk, som fører til ekspansive utforskning av selvet: Hvem er jeg? Hvem var jeg? Hvem var de andre? Hva slags sanseinntrykk og følelser dominerte meg? Hvor illusoriske var ikke disse følelser? 

I dag ville man vel ha kalt Proust høysensitiv, og hans romanverk bærer preg av et menneske som sliter med alle slags sykdommer og hypokondrier.

Et lite utvalg av Proust plager, slik de opptrer i romanen: Problemer med kjærligheten («I kjærlighet er det konstant lidelse»). Problemer med selvbildet («Uten gleder, mål, aktiviteter eller ambisjoner, med livet foran meg slutt, og vel vitende om den sorg jeg volder mine foreldre, har jeg ikke mye lykke»). Astma (anfallene varer opptil en time, holder ham våken om nettene, gjør ham til nattmenneske). Plager med kosthold (han orker bare mat en gang om dagen). Fordøyelse («Jeg går ofte – og forgjeves – på toalettet»). Underbukser (må festes stramt rundt magen med en spesiell nål). Ømfintlig hud (kan ikke bruke såpe eller parfyme, må vaske seg med fuktige håndklær, en vanlig vask krever tjue håndklær). Redd for mus (under tyskernes bombing av Paris i 1918, er han mer redd for musene i bomberommet enn bombene). Problemer med kulde (fryser alltid, selv på sommeren kler han seg i frakk og fire gensere). Høydeskrekk (blir svimmel da han reiser fra Paris til Versailles, som ligger 83 meter over havet). Hoste («Naboene må, når de hører høylytt og krampaktig bjeffing, tro jeg har kjøpt kirkeorgel eller hund»). Motvilje mot å stå opp («Når man er trist til sinns, er det deilig å ligge i sin varme seng, hvor det er slutt på alle anstrengelser og all kamp og kanskje til og med, med hodet under teppene, gi seg helt over til å hyle, som grener i høstvinden»).

Harold Bloom sier i Vestens litterære kanon, at den beste litteraturen ikke har noe politisk program; den er ikke ute etter å forandre samfunnet, men å utvide selvet.

Er ikke det flott sagt? Å utvide sitt eget selv, bli rikere som menneske, er ikke det leserens store håp i møte med en bok? Selvsagt kan vi, denne påsken (nok en gang?) bli med Jo Nesbø på tokt gjennom bestialske mordgåter, eller knaske andre typer påskenøtter i litterær form.

Men hvorfor ikke ta en skikkelig utfordring på strak arm? Klarer du, denne påsken, å lese ett bind av På sporet av den tapte tid?                      

Tro meg: Jeg har aldri møtt noen som har lest alle bindene! Selv har jeg bare lest bind I, IV, V og XII, i sin helhet. De andre bindene? Jeg vet rett og slett ikke. Like lite som jeg vet om jeg har sett alle Edvard Munchs malerier og tegninger, eller lest alt av Hamsun. Jeg har lest i På sporet av den tapte tid, i over tjue år, og mistet oversikten, eller for å si det med Olaf Lagercrantz: Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge dens tråder. Boken har blitt et hjem for meg, og har gitt meg trygghet. Slik er det med Proust, slik er det med Hamsun og Munch: det har ingen hensikt å gjøre seg ferdig med dem, fra A til Å, når man er 33 eller 66. Man har langt mer utbytte av å leve et langt liv sammen med dem. Hamsun, for eksempel, har noe for enhver alder; Sult og Pan er de unges bøker, Under Høststjernen har midtlivsmelankoli, og Paa Gjengrodde stier er oldingens forsvarsskrift.

Akkurat som med Proust; hans veldige erindringsverk utvider leserens opplevelse av hva aldring og modning er for noe, og treffer deg på ulike måter i ulike livsfaser.

Nå foreligger romanen i ny, revidert norsk utgave (av Karin Gundersen), og fins i bokhandelen og på biblioteket. I bind V skriver Proust: «Den sanne oppdagelsesreise, består ikke i å finne nye landskap, men å se med nye øyne».

Min anbefaling er derfor: Gå på oppdagelsesferd i verket, og i deg selv. Kanskje gjenfinner du et tapt paradis i hukommelsen? Kanskje utvider du ditt eget selv?

LES OGSÅ: Espen (42) kåret til Årets fotojournalist – igjen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags