Likestilling uten framdrift

Av
DEL

MeningerPå enkelte områder er vi skremmende lik situasjonen for 100 år siden. Kvinner må fremdeles kjempe seg fram på mannens arena i saker som handler om holdninger og akseptabel moral.

Da kvinnene tok opp likestillingskampen tidlig på 1900-tallet gjorde de det i en mannsdominert sfære. Det norske samfunn var patriarkalsk og styrt av menn på alle områder – privat som offentlig. Menn dominerte ideene om hva som var moralsk rett og galt, og hva kvinner kunne og ikke kunne gjøre. Menn visste faktisk bedre enn kvinner på alle områder, muligens bortsett fra omsorg for barn, fattige og syke. Kvinnene som kjempet for sine rettigheter skulle samtidig beholde sin feminitet og særegenhet som kvinner. Det skulle vise seg å være omtrent umulig.

Kampen for et likestilt samfunn

I Storbritannia ble suffragettene (betegnelse på de mest radikale kvinneaktivistene tidlig på 1900-tallet) arrestert, motarbeidet og sjikanert for sine ideer om at grunnleggende menneskerettigheter også skulle gjelde for kvinner. De knuste vinduer, tente på hus og arrangerte en rekke voldsomme aksjoner. Mange ble fratatt sine barn, men fortsatte å kjempe. I 1918 fikk kvinner i Storbritannia stemmerett, men kampen for likestilling var langt fra over.

Det var ikke stort bedre i Norge, selv om kvinner fikk stemmerett fem år tidligere, i 1913. Likevel var vi da langt unna et samfunn der menn og kvinner var like mye verdt. Slike tanker ble av de fleste ansett som unaturlig både biologisk, fysisk, og ikke minst mentalt.

Kvinnene brøytet seg likevel en vei, ofte med stor grad av motstand både utenfor og innenfor egne rekker. I arbeidslivet var det først og fremst innenfor helse kvinner kunne finne akseptable yrker, så er også utviklingen av den moderne sykepleie sett i sammenheng med kvinnefrigjøring og likestilling. Likevel kan man finne uttalelser fra deres mannlige motstykke, legene, som med stor frimodighet mente at teoretisk kunnskap var bortkastet på kvinner siden hjernen deres ikke var mottakelig for den type avansert kunnskap. Teoretisk kunnskap kunne dessuten være skadelig og frata kvinner deres naturlige omsorgsevne.

Utdanning som middel

En av Norges fremste pionerer innen sykepleie, Bergljot Larsson, så hvor viktig det var for kvinner å ta en plass i utviklingen mot det moderne samfunnet. Hun var en ivrig forkjemper for kvinners rett til utdanning, og ikke minst at kvinnene selv skulle få bestemme innhold og lengde på utdanningen.

Larsson var tydelig på at kvinner og menn var ulike og hadde ulike oppgaver, men at de var likestilt i den betydning at de hadde samme likeverd. Hun var ingen kvinnesaksforkjemper som suffragettene; hennes agenda var først og fremst rettet inn mot bedre utdanning og bedre vilkår for sykepleierne. Likevel var hun forut for sin tid når det gjelder synet på hvordan kvinner og menn er gjensidig avhengig av hverandre for å skape et godt og moderne samfunn til det beste for alle.

Likestilling anno 2019

Mange mener at vi har kommet langt, ja, til og med for langt i 2019. Særlig innenfor skole og utdanning mener mange nå at kvinnene har overtatt dominansen. Like fullt er det fortsatt enkelte områder, og noen av dem er lette å overse, der vi ikke har kommet særlig mye lengre enn for 100 år siden.

For å ta den enkle først: Kvinner tjener fortsatt langt mindre enn menn. I Statistisk sentralbyrås lønnsoversikt fra 2018 kommer det fram at kvinner i snitt tjener 87 kroner for hver hundrelapp en mann tjener. Det vil si at kvinner i gjennomsnitt jobber gratis de to siste månedene i året. Den som tjener mest i et samliv er jo ofte også den som bidrar mindre på andre områder i samfunnet, som å være hjemme med syke barn, ta ut foreldrepermisjon og så videre. Økonomisk ulikhet hemmer utviklingen av likestilling på andre områder.

Meg også

Det som er langt verre er hvor kort vi har kommet når det gjelder holdningene til kvinner. Her er det lett å trekke paralleller 100 år tilbake i tid da kvinnene kjempet for grunnleggende menneskerettigheter som rett til utdanning og rett til å snakke i offentlige forsamlinger. I 2019 må kvinner kjempe for grunnleggende menneskerettigheter som retten til å bestemme over egen kropp, og retten til selv å definere hva som oppfattes som overgrep.

De manglende grunnholdningene til å akseptere kvinner har igjen fått aktualitet ved den lettvinte holdningen urovekkende mange menn har til overgrepene de har påført kvinner. Holdningsmessig har vi ikke beveget oss en centimeter siden 1919, da kvinner måtte kjempe for aksept på mannens arena. Når mannen, eller hans nære venner, får definere ikke bare hva som er akseptabel oppførsel ovenfor kvinner, men sågar også når synderen har «sonet» lenge nok, så har vi et problem som strekker seg langt utover de enkelte hendelser og individene som har vært involvert: Vi har et samfunnsproblem, der holdninger til kvinner reduseres til noe mannen får lov til å definere.

Gufs fra fortida

Fjorårets store politiske kamp om abortloven, understreket på ny hvor liten grad kvinners rettigheter og holdninger til kvinner vektlegges i dagens Norge. Til tross for kvinnelig statsminister og kvinnelig finansminister, tilsidesetter dagens regjering kvinners mulighet til å ta egne valg over egen kropp i den ene situasjonen der kun kvinner har mulighet og erfaring, både kroppslig og mentalt.

I dag er legene byttet ut med politikere. Som kvinner ansees vi fortsatt som uskikket til å ta beslutninger knyttet til vår egen kropp. Kvinner defineres fremdeles ut fra en mannsdominert sfære, og kvinner må fremdeles underlegge seg hva mannen i samfunnet mener er moralsk rett. Likestillingen i Norge har således ikke beveget seg langt på 100 år.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags