«Skamløse jenter» mot «sosial kontroll»

SKRIBENTEN: Lise Christoffersen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Buskerud.

SKRIBENTEN: Lise Christoffersen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Buskerud. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerEi uke etter at vi har markert kvinnedagen 2017 mottar tre «skamløse jenter» på 18, 20 og 22 år Fritt Ords Honnør. De får påskjønnelsen for sitt modige oppgjør med æreskultur, kjønnsroller og sosial kontroll av jenter i minoritetsmiljøer. Det koster, det vet vi, for noen mer enn andre.

Ett eksempel er den 19 år gamle jenta som skrev i Aftenposten i desember 2016: «Jeg er den godt integrerte innvandrerjenta. Jeg er den som snakker dialekt, den du ser leende høyt sammen med venner på skolen. Men du ser meg ikke på klassetur, du ser meg ikke på bursdagsfeiringer, du ser meg ikke på fotballtrening, og du ser meg sjelden ute etter klokka ni på kvelden.»

Hun godtar ikke lenger å leve under «lydløs sosial kontroll» av sin far og sine brødre i påvente av at en ektemann overtar. Hun sier: «Dette innlegget er for oss som må være anonyme på grunn av egen sikkerhet». Det er mer enn tankevekkende.

Institutt for samfunnsforskning viste i 2014 at flere tusen barn, mange med norsk statsborgerskap, mange ufrivillig, hadde blitt sendt tilbake til foreldrenes hjemland på kortere eller lengre opphold, fordi de hadde blitt for norske.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Fra før av vet vi at noen som tilsynelatende skal på ferie, i stedet opplever å bli tvangsgiftet. Det handler om sosial kontroll. Vi vet at kjønnslemlestelse av jenter er vanlig i visse deler av verden. Det handler om den mest ekstreme formen for kontroll av jenters seksualitet, og som ødelegger dem for livet.

La oss gå noen få år tilbake i tid – til 2008: En tidligere nestleder i Drammen innvandrerråd advarte gjennom Drammens Tidende mot likestilling og norske rettigheter. Han sa: «Kvinner som blir smittet av den norske kulturen, er en trussel mot tradisjonelle verdier». Det fikk innvandrerkvinner til å reagere. Fra 8. mars 2009 og hele tida siden, har disse vært tydelige og engasjerte i markering av kvinnedagen her i Drammen.

Her er vi ved noe av sakens kjerne. Kampen mot sosial kontroll må først og fremst føres av kvinnene selv, men de må ikke bli stående alene. Amal Adens «ABC i integrering – 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet» har i så måte et viktig budskap til den norske kvinnebevegelsen: «Kvinnesaksforkjempere må ikke være redde for å bli kalt rasister når de kjemper for kvinners rettigheter». Det er klar tale, som vi bør legge oss på minne.

Hvis vi går i oss selv – hva er egentlig det første vi tenker på når vi hører begrepet sosial kontroll?

Skal vi være helt ærlige – og det skal vi jo – så er vel det første vi tenker på, muslimske kvinner og jenter? Dominerende muslimske fedre og ektemenn? Imamer, hodeplagg og manglende integrering? Noe som handler om dem, ikke oss?

Hva om vi i stedet kaller det kvinneundertrykking? Rykker fenomenet da litt nærmere vår egen virkelighet? Noe vi kjenner fra før?

Noe vi har slåss mot i Norge i mer enn hundre år og ennå ikke er helt i mål med? Fortsatt tjener kvinner mindre enn menn. Fortsatt har vi et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Fortsatt trenger vi krisesentrene. Fortsatt kan menn få strafferabatt for «berettiget harme» når de banker opp sin utro ektefelle, jf. Stavanger tingrett 2017. Vi har nettopp ratifisert Europarådets konvensjon mot vold mot kvinner. Fortsatt trenger vi en handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Hva med æresdrap? Får vi ikke også her de samme assosiasjonene – det gjelder dem, ikke oss.

I Sverige antas at det er ca. fem æresdrap pr. år. Vi rystes, med rette. Vi har ikke tall på det i Norge, men VG har kartlagt alle partnerdrap i Norge siden 2000–138 kvinner og 15 menn. KRIPOS har dessuten en årlig statistikk, som viser 27 drapsofre i 2016, sju drept av nåværende/tidligere partner, ytterligere seks med annen familiær relasjon til gjerningspersonen, 21 av gjerningspersonene var norske. Æresdrap er kanskje ikke så fjernt fra vår egen virkelighet, likevel?

En siste liten refleksjon: Visse sider på sosiale medier eksploderer i muslimhets når det er snakk om sosial kontroll, æresdrap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men når norske kvinner tar opp temaer som likestilling og kvinneundertrykking, er det ikke måte på hvilke skjellsord man tillater seg å bruke mot sterke, kvinnelige samfunnsdebattanter. Noe sier meg at likestillingskampen ennå ikke er over.

Norske kvinner har gjennom flere tiår erfart at veien til likestilling og selvbestemmelse går via økonomisk uavhengighet. Jeg har spart på et utklipp fra Drammens Tidende fra 30. april 2011, som gjorde et sterkt inntrykk. Under overskriften «Jeg har en drøm», fortalte ti innvandrerkvinner om sin drøm for livet i Norge–jobb som ambulansemannskap, lege, frisør, i SFO, restaurant, som sosionom, grafisk designer, starte eget firma, fast jobb ved tøysentralen på Drammen sykehus. I bunn og grunn er vi ganske like, ikke sant? Når Nancy Herz (20), en av Fritt Ords honnørvinnere skriver: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», så la oss dele våre erfaringer.

Det trenger ikke å gå nye hundre år. Ha en fin 8. mars.

NYHETSSAKER I DT OM KVINNEDAGEN OG LIKESTILLING:

* Statuene har fått BH-er og bind

* – Kvinnedagen trenger fornyelse. «Girl Gang» gjør det med rosa finlandshetter

* Lønnsforskjellene øker – kvinnelige ledere taper

* Bare menn styrer moskeene

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags