Løftene etter 22. juli er i dag viktigere enn noensinne

Av
DEL

MeningerI går var det ni år siden 22. juli 2011 terrorangrepet som drepte 77 mennesker.

Ni år siden terrorangrepet, men dette er min første 22. juli som AUF-er. I motsetning til de tidligere åtte årene sitter jeg i år med annen følelser enn før, sinne og frustrasjon.

For jeg nekter å gå inn i ti års jubileet med mer høyreekstremisme enn for ti år siden.

Vi lovet de som ble rammet, gang på gang, at dette aldri skulle skje igjen, men i fjor hadde vi et forsøkt terrorangrep motivert av den samme høyreekstremismen som motiverte terrorangrepene 22. juli. Vi lovte at dette skulle være uakseptabelt, at fremmedfrykten og ideologien som drev fram hatet i Breivik ikke skulle fortsette å vokse.

Men de løftene har vi brutt.

Sentralstyremedlem i AUF, Gaute Børstad Skjervø sa det best, «Det er som om 22. juli bare var noe som skjedde, noe trist og leit som ikke vil skje igjen. Og som vi er ferdige med.»

Vi må huske at ideologien og hatet bak terroren fortsatt lever i beste velgående, og i enda større grad enn i 2011. Ifølge PST øker trusselen for terrorangrep fra høyreekstreme.

Vi ser en økende aksept for å uttrykke høyreekstreme holdninger i samfunnet. Og vi har nok alle kjent på det. Jeg er ikke så overrasket når jeg ser innvandrerfiendtlige innlegg på Facebook, eller når jeg hører et familiemedlem si de er stor fan av Hege Storhaug, eller når Listhaug får komme tilbake i regjering etter å ha blitt kastet ut.

Men det burde jeg bli, det burde vi alle.

Det vi sier når Human Rights Service får statsstøtte, og når Listhaug får komme tilbake i regjering, er at disse holdningene, hat og fremmedfrykt, ikke er dealbreakers. Du kan fortsatt få statsstøtte, og du kan fortsatt sitte i regjering.

Vi gjør det akseptabelt, sakte, men sikkert.

Men det er ikke det, for det er så langt fra akseptabelt som det går an.

Husk hvor bestemte vi var på å holde sammen, og på å aldri la det skje igjen dagene, ukene og månedene etter 22. Juli 2011.
Den bestemtheten og ambisjonen trenger vi mer nå enn noensinne, for vi skal ikke la dette hatet vokse!

Vi må jobbe konstant mot at høyreekstremismen i Norge vokser, ikke bare i forkant og etterkant av 22. juli hvert år. Vi ga mange løfter, så nå er det på tide å holde dem.

Det fineste som ble sagt i minnetalene etter 22. juli var «for våre døde kamerater, ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.» Nå er det på tide å kjempe.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags