Kanskje burde jeg skamme meg over at jeg ikke skammer meg?

Av
DEL

MeningerJeg har et minne som er sterkt, klart og litt skremmende. Jeg har båret på minnet i flere tiår og det vil neppe noen gang viskes bort.

Rundt fem-seks år må jeg ha vært denne dagen. Frilek i barnehagen, et myldrende liv av lekende barn på uteområdet. Så skjer det noe som gjør meg sint. Antakelig en bagatell, men i barnets øyne en provokasjon. Jeg slår et av de andre barna. Jeg husker lite av selve situasjonen, men jeg husker godt reaksjonen.

I barnehagens indre gemakker fantes det man kalte «skammekroken». Hadde man gått over grensen for god impulskontroll havnet man her. I et hjørne av rommet sto man standhaftig uten annet å betrakte enn sitt eget indre og angeren som forhåpentligvis skulle velle frem i et nytt og bedre menneske. Her ble jeg plassert, vel fortjent, i skammekroken, - skammens krok.

LES OGSÅ: Kafé arrangerte søppelplukking: – Vi er litt skuffet over at bare én har levert søppel

Som voksen prøver jeg å leve et rettskaffent og moralsk riktig liv - til forbilde for mine barn og til det beste for de rundt meg. Men noen vil sette meg i skammekroken igjen. Ja, nå skal vi alle i skammekroken. Vi skal skamme oss alle som en.

Det er lite å klage på for de fleste her i landet. På mange områder i samfunnet er det fortsatt mye å ta tak i, og mange mennesker har utfordringer og behov som trenger en innsats. Den økonomiske utviklingen i Norge har likevel ført til en velstand der de aller fleste har det bra.

Så bra har vi fått det at nå skal vi føle på skammen. Miljøskam er fellesnevneren. Foretar vi oss noe miljø-ødeleggende bør vi, i følge moralistene, rettmessig stille oss selv i skammekroken snarest – i miljøskammekroken. Flyskam, dieselskam, plastskam, kjøttskam, shoppingskam, bensinskam, - i skammekroken med oss.

For de fleste som prøver å få hverdagen til å gå rundt skal det godt gjøres å ikke føle på denne skammen, i det minste om man ikke forholder seg til den på en sunn og akseptabel måte.

LES OGSÅ: Så mye støy og støv må du regne med når jernbanen utvides

Globalt og lokalt miljøvern må tas på alvor; forurensning og overkonsum er en alvorlig trussel. At vi trår for hardt på gassen i forhold til Jordens og miljøets tålegrense er hevet over enhver tvil. Men de fleste kan ikke snu hverdagens krav og utfordringer trill rundt og leve uten å delta i en eller annen form for miljø-ødeleggende aktivitet.

Dårlig samvittighet kan vi vel alle til tider kjenne på. Miljøet angår oss alle og tanken på den Jorden fremtidige generasjoner skal overta ligger vel mer eller mindre åpenbart hos de fleste.

Sunn skyldfølelse handler om bevissthet rundt egne valg, å ha gjort en feil. Skam er opplevelsen av å være feil. Den skamfulle har sviktet som menneske. Følelsen av å være svikefull er ingen god følelse. Det er dessuten en dårlig motivasjonsfaktor.

Opplevelsen av å ha sviktet som menneske er ikke riktig medisin for å helbrede en blødende klode. Men skammen vil oss noe. Skammen vil bevisstgjøre oss våre verdier. Og der ligger kimen til forandring, utvikling og forbedring.

LES OGSÅ: Jeg er en ubetydelig, liten miljøsynder i den store sammenheng

Kanskje burde jeg skamme meg mer over at jeg ikke skammer meg?

Jeg sto med hodet senket selvransakende i skammekroken. Jeg hadde slått og måtte ta min straff. Jeg følte på skammen, sekundene ble lange. Antakelig ble jeg et litt bedre menneske.

Andre innlegg på dt.no/meninger:

Med Sp blir det omkamp om Viken

Høyre-velgerne i Nye Drammen er ikke spesielt interessert i klima. Er det derfor Haaning heller vil snakke om søppel?

Verdens overforbruksdag havner i år på 29. juli. Beregninger viser hvilken dag verdenssamfunnet har brukt opp sin kvote for året

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags