Gå til sidens hovedinnhold

En fremtid for alle, ikke for de få

Artikkelen er over 5 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

12.04 kunne vi lese i DT om Erik Jølberg og Pål Skjeggestad som har store planer om å lage en industriklynge for vannkraft, kjent som Water Valley.

Norge er inne i en nedgangsperiode rent økonomisk, da produksjonsgrunnlaget på norsk sokkel har falt sammen med prisen på nordsjøolje.

LES OGSÅ: Å finne dine engler

Det er jo da selvfølgelig passende i en slik situasjon å lansere en slik idé, og selv likte jeg dette godt. Det jeg derimot finner særs skremmende er Jølbergs innlegg som kom dagen etter, hvor det kommer fram at han og attpåtil ønsker å privatisere reguleringen av vannet.

Gjennom en EFTA-dom har det blitt gjort klart at den tidligere tilbakefallsretten som ble innført for over 100 år siden, som sikret norsk eierskap ikke lenger er lovlig.

LES OGSÅ: Heia Stordalen!

Da dette ikke lenger var lov, valgte man å holde fallrettigheter under det offentlige for å sikre nasjonens interesser for fremtiden. Med det formål at rettigheter på store arealer, og livsgrunnlaget for mange ikke skulle falle i hendene på internasjonale aktører.

LES OGSÅ: Nå rammer oljekrisen oss

Det er skremmende at en aktør som Jølberg fremmer et slikt forslag uten å ofre en tanke rundt konsekvensene av dette.

Jølbergs utspill minner mest av alt om Anders Langes Parti (Frp) sitt forslag om å selge rettighetene til Nordsjøen for å hente inn 10 milliarder kroner til statskassen.

LES OGSÅ: «Vær dobbelt så tykkhudet og mangedobbelt så dyktig»

I dag har Nordsjøen generert 11 000 milliarder kroner. Jeg er ikke i tvil om at en privatisering av vann her til lands vil generere en mengde arbeidsplasser og ikke minst milliarder i lommebøkene til de private aktørene. Jeg skal ikke hevde at alle private aktører har til hensikt å utnytte en privatisering i Norge. Men det er likevel viktig i en slik diskusjon å se på utviklingen i andre land og hvilken konsekvens en slik privatisering har hatt. Ved en privatisering finnes det utallige scenarioer for fremtiden, hva vil en slik eierrettighet bety? Gjelder dette vann og avløp? Hva skjer med bruksretten til vannet?

Uansett hvilke scenarioer man kommer opp med vil det ha en enorm betydning for befolkningen. Selv om privatiseringen ikke har de negative konsekvensene som utgangspunkt, er det dessverre ikke lange veien dit når man først har privatisert.

LES OGSÅ: Helseklynge Brakerøya – et regionalt omdømmeprosjekt

Vi har kommet til et punkt hvor vi må ta skrittet inn i fremtiden og satse på bærekraftig utvikling og grønn energi. Norge må her legge en plan og ikke selge seg selv i håp om at noen andre vil rydde opp og få orden på ting. Det er ikke mange søk som skal til på nettet for å finne samfunn som har fått alvorlige konsekvenser av å privatisere vann.

Vannkraft vil trolig aldri bli det økonomiske eventyret oljen har vært for Norge.

LES OGSÅ: Hurumhalvøya–Norges mest attraktive

Likevel er det på sin plass at staten igjen tar en ledende posisjon i utviklingen av vårt land. Å slippe det internasjonale markedet fritt inn i dette markedet vil kun være begynnelsen på nedgang og manglende styringsrett i vårt eget land. Vann er livsgrunnlaget for hele vår befolkning og må derfor tilhøre hele vår befolkning, det teknologiske markedet er likevel åpent for alle aktører.

Da vi opprettet Statoil mente verden vi forsøkte å gjøre det umulige, nemlig holde folkets interesser høyere enn de private.

Vi klarte det. Dette kan vi klare igjen.

Fremtiden skal bygges for oss alle, ikke for de få.

FLERE AKTUELLE MENINGER:

* Pitbull og andre kosedyr

* Må kunne kommunisere om utsikten

* Svik mot lokalmiljøer

Kommentarer til denne saken