Gå til sidens hovedinnhold

Jeg sier også Allahu Akbar

Artikkelen er over 5 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ja, jeg er en muslimsk kvinne. Ja, jeg sier Allahu Akbar når jeg ber. Og ja jeg har pakistansk bakgrunn. Men det er ikke derfor jeg skriver i dag. Jeg skriver ikke i dag fordi jeg ønsker å fremme min religion, eller for å si at jeg ikke har noen tilknytning til terrorgrupper, eller om kvinneundertrykkelse i Islam. Jeg skriver i dag fordi jeg er et menneske. Et menneske som er sårbart.

Jeg har de siste to månedene vært student i Hoi An, en fredelig og vakker by i Vietnam. Å bo litt isolert fra Vesten har vært sjelerensende og tankene har fått vandre fritt. Småkonflikter i Vesten og situasjonen i Midtøsten har virket så langt borte. Spesielt når TVen ikke har nyhetskanaler på engelsk som viser deg hva som skjer ute i den store verden. Krangelen om oljen, internasjonale avtaler, krig, terrorhandlinger, alt har virket så fjernt. Verden virker så mye roligere og fredeligere når du heller ikke bruker mye tid på nettavisene. Tanken om en verden uten krig og vold endret seg fort morgenen den 14. november 2015.

Det gjør meg redd og det gjør meg trist å vite at så mange har mistet livet sitt over noe så unødvendig. Jeg kan aldri forstå terror. Jeg kan aldri se for meg en fornuftig forklaring på terror. For meg virker det som om livet har blitt som en lek for dem. At det har blitt en konkurranse om å drepe flest. En barnslig uansvarlig lek hvor ingen gir seg. Det handler om å ha det siste ordet, det handler om å vinne. Hvem er det som har ansvar overfor dem, ansvar for å fortelle dem at nå har leken gått for langt? At det er på tide å gi seg og ta hverandre i hånden og legge alt bak seg?

Men igjen, jeg skriver ikke fordi jeg er en muslimsk kvinne. Jeg skriver ikke fordi jeg sier Allahu Akbar når jeg ber. Og jeg skriver ikke fordi jeg har pakistansk bakgrunn. Tror jeg. Jeg vet ikke. Kanskje det er nettopp derfor? Fordi jeg kanskje innerst inne føler jeg må forsvare meg selv. Kanskje jeg gjør det fordi jeg er så utrolig lei og sliten av at religionen min under hvert eneste terrorangrep kommer i søkelyset. Men en ting er sikkert. Jeg skriver fordi hjertet mitt hamret og frustrasjon og sinne boblet i meg da jeg leste nyhetene denne fredelig morgen i lille byen Hoi An.

Hvorfor skal det være så vanskelig å leve i kjærlighet? Er det ikke det alle virkelig ønsker? Hvordan er det mulig å ha så mye hat? Hvor er det det kommer fra? En ting skal sies, Koranen oppfordrer ikke til å ta liv. Den tillater ikke at det skal dryppe en eneste dråpe uskyldig blod. Hatet kommer ikke fra Islam, i hvert fall ikke når navnet i seg selv betyr fred. Det er ikke jeg som har misforstått religionen min, det er terroristene. Det er terroristene som misbruker gledesropet ”Allahu Akbar”, og det er de som har valgt å bruke Islam som krigsstrategi. Men jeg skal ikke trenge å forsvare meg. Å holde seg unna vold og krig er sunn fornuft.  I Koranen står det følgende ”så vis vakkert tålmod”, surah 70 vers 5. Dette drar en parallell tilbake til Mekka for fjorten hundre år siden da profeten Muhammed og hans tilhengere ble utsatt for grov tortur. Dette verset viser til hvilke metode Islam velger; vis tålmodighet og ikke svar med vold. Hvordan kan da terroristene tilhøre Islam?

Jeg sier det igjen, men velger å omformulerer meg litt. Jeg skriver fordi jeg er en muslimsk kvinne, og jeg skriver fordi jeg sier Allahu Akbar når jeg ber. Men jeg skriver også fordi jeg føler med Frankrike, jeg føler med Paris. Jeg føler med de pårørende og mine bønner og tanker går til menneskeheten. Kjærlighet til alle, ikke hat mot noen.

LES OGSÅ: Hollande: – IS sto bak angrepene

LES OGSÅ: Føler seg fortsatt trygge i Drammen

LES OGSÅ: Minst 120 drept i parisisk blodbad

LES OGSÅ: Sterke reaksjoner verden over etter Paris-angrep

LES OGSÅ: Kritisk til at politiet avvæpnes