Hva kan vi drammensere gjøre mot ekstremisme?

Av
DEL

MeningerDrapet på 17 år gammel jente og terrorforsøket mot al-Noor moskeen i Bærum viser vår sårbarhet i møte med ekstremisme. Angrepet mot moskeen kunne ha fått et mye alvorligere utfall. Hendelsen har naturlig nok skapt uro blant norske muslimer, inkludert muslimer i Drammen. Spørsmålet er hva vi som lokalsamfunn kan gjøre for å hindre at noe lignende eller verre skjer i Drammen?

Politiets oppgave er å bekjempe voldelig ekstremisme, men før man kommer så langt som under politiets radar, så har vi som lokalsamfunn en viktig oppgave med å forebygge ekstremisme i bredere forstand. Dette kan vi gjøre gjennom 1) å inkludere unge i faresonen, 2) si nei til ekstreme ideologier og 3) styrke samholdet ekstremistene ønsker å bryte ned.

Det er vanskelig å identifisere de som er i faresonen for å bli radikalisert. Ekstremister har ingen entydig profil, og det er mange veier til ekstremisme. Men de er som regel unge menn. Noen av dem har hatt vanskelig oppvekst og kanskje også opplevd mobbing eller avvisning. Svak tilknytning til arbeidslivet, mangelfull skolegang, rusmisbruk og kriminalitet er ofte en del av bildet. Det er ikke slik at alle som er i en slik situasjon ender opp som kriminelle eller ekstremister, men noen kan gjøre det fordi de er i en sårbar situasjon.

Frustrasjonen og avmaktsfølelsen trenger ikke å være personbetinget, men kan også være knyttet til gruppen man identifiserer seg med. Hos islamister kan det være en følelse av at muslimer er under konstant angrep fra de vantro, at de ydmykes og at «korstogene fortsetter» på andre måter. Hos høyreekstremister at den tradisjonelle hvite mannen mister terreng i møte med feminisme, flerkultur og globalisering.

Tilhørighet og anerkjennelse

Det ekstreme ideologier tilbyr er en enkel forklaring på hva som er galt og hvem som er de skyldige. Videre tilbyr de ekstreme miljøene mening, tilhørighet og anerkjennelse. Kanskje en respekt og anerkjennelse man ikke får andre steder.

Den ene utfordringen blir dermed å hindre utenforskap og å ikke støte de ekstreme unge guttene ut i kulda. Å ta avstand fra ideologien, men ikke til dem som personer er en vanskelig balansegang, men noe som bør etterstrebes dersom man skal hindre at de havner i voldelige, ekstreme miljøer.

Den andre utfordringen er å bekjempe farlig og ekstremistisk tankegods. Her kan foreldre, venner, skole og nærmiljø gjøre en viktig innsats ved å være inkluderende, men samtidig korrigere ekstreme virkelighetsoppfatninger. Særlig må varsellampene blinke om det ikke bare er snakk om ekstreme virkelighetsoppfatninger, men også legitimering av vold for politiske formål. Da kan det hjelpe med bekymringsmeldinger til foreldre, skolen og politiet.

Nynazister i Øvre Eiker

Vi har lang erfaring med å håndtere lokale ekstreme miljøer, men både profilen til ekstremistene, ideologiene og måten de opererer på endrer seg med tiden.

På 1990- og 2000-tallet hadde vi for eksempel et nynazistisk miljø i Øvre Eiker. Politiet og kommunen hadde god oversikt over hvem de var og samarbeidet med foreldre, skoleverket og barnevernet for å bryte opp miljøene. Forskerne var alltid på slep.

Dagens ekstremister er ikke lenger tenåringer – de er eldre enn før. Dessuten har aktiviteten forflyttet seg fra gata til data. Der manifesterer det seg i form av trusler, voldsforherligelse, konspirasjonsteorier, ekstreme virkelighetsoppfatninger, fremmedfiendtlighet og andre hatefulle ytringer. Det er ikke lenger så enkelt som å fjerne lederen, så blir gruppen oppløst. Miljøene har ikke ledere eller en hierarkisk struktur. Nettverkene er internasjonale, og det er vanskelig å holde oversikt over hvem er hvem.

Radikalisert av internett

For de militante islamistene er personlig kontakt fortsatt viktig, men de høyreekstreme kan bli radikalisert bare av internett alene. Sistnevnte er som regel ensomme ulver når de gjennomfører terrorangrep. Men de er ensomme bare i operativ forstand, de kommer ellers fra en ideologisk flokk.

Slik var det for Anders Behring Breivik, som var inspirert av kontrajihad-bevegelsen, og slik var det for Brenton Tarrant, terroristen som drepte 50 personer i to moskéangrep på New Zealand tidligere i år. Han var inspirert av blant andre Breivik.

Tarrant og gutten fra Bærum har frekventert i såkalte chan-forum på internett som representerer en ny form for høyreekstremisme. Det er en miks av ulike miljøer og ideologiske retninger. Felles for dem synes å være et ønske om å eskalere konfliktnivået i samfunnet, og til sist å ødelegge vestlige samfunn for å skape noe nytt i ruinene. Voldsforherligelsen i disse chan-forumene minner sterkt om voldsforherligelsen blant jihadister. Ekstremister som utfører terror blir sett på som helter. Berømmelse kan være en motivasjon for noen å utføre terrorangrep.

Vi ser hvordan terror kan skje hvor som helst i verden. Det avgjørende er hvordan man håndterer slike hendelser. Det er lett å utnytte anledningen til å hisse opp stemningen, skape splid og slik løpe ekstremistenes ærend, men det vi pleier å gjøre i Norge er eksemplarisk. Fredens Ring rundt synagogen i Oslo i 2015 og solidaritetsmarkeringene #tryggibønn rundt moskeer etter hendelsen i Bærum er virkelig noe vi kan være stolte av. I Drammen feiret muslimer id-høytiden i Fjell kirke.

Debatt og kritikk er en manifestasjon av demokratiet. Stopper vi med det, stopper også demokratiet. Men vi må aldri la ekstremistene sette dagsorden gjennom vold. Når de prøver å gjøre det, så svarer vi med å vise samhold og forbrødring.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags