Digital-pendelen på vei tilbake

Foto:

Av
DEL

MeningerVed starten av et nytt år, mangler det ikke på synsere som tar krystallkula i nærmere øyesyn. Den bølgen kaster jeg meg på.

I en banksjefs krystallkule handler det ofte om rentenivå, boligprisutvikling, forbruksmønster og lånebelastning. Ikke noe galt i det, men jeg vil rette søkelyset mot et veldig eksponert begrep i disse dager; nemlig digitalisering.

Uansett hvilke seminarer eller konferanser vi løser inngangsbillett til for tiden, skal man lete lenge etter å bli utsatt for foredragsholdere som ikke snakker om digitalisering, robotisering og autonomi. Er du ikke på digital-hypen, er det fort gjort å få følelsen av å bli stemplet som utdatert og sjanseløs. Jeg er ikke så sikker på at det er så svart-hvitt.

Å lese denne kronikken og konkludere med at jeg er mot digitalisering, blir feil. Derimot mener jeg vi må se den digitale akselerasjonen inn i en helhetlig samfunnsutvikling. I egen bransje har vi i lang tid vært langt fremme, og noen ganger i førersetet, i kampen for å nå stadige nye digitale milepæler. Det skal vi fortsette med.

Jeg mener det er avgjørende å ha digitale løsninger på plass som er gode, brukervennlige og trygge for bankenes kunder. De digitale løsningene gjør kommunikasjonen mellom folk og bank enklere og bedre i det daglige. At folk flest skal gjøre sine dagligbanktjenester uten å måtte avtale tid i banken er bra – og riktig. Betaling av regninger og overføringer av penger hører hjemme på digitale flater. Enkel dialog med din egen rådgiver, bør også kunne løses med noen tastetrykk.

Men det er en farlig utvikling om banken fjerner seg fra kundene slik at ikke Ola og Kari, Jasmin og Sajid ikke lenger kjenner bankrådgiverens kroppslukt. Det trenger kundene – og det trenger banken.

Min påstand er at den digitale pendelen begynner å slå tilbake i hele samfunnet: Folk ønsker å handle på den lokale butikken, ikke bare i en nettbutikk. Folk vil lese lokalavisa si på papir sammen med kaffekoppen på kjøkkenbordet, ikke bare gjennom en app. Folk er glade for at det ikke er så langt til legevakta når det haster litt, og jeg tror faktisk at folk også ønsker å treffe en bankmann eller bankdame innimellom.

For bankens og legevaktens vedkommende er behovet for menneskelig kontakt opplagt når løypa snor seg litt utenfor den brede landeveien. Det hender nemlig at livet tar andre veier enn man egentlig hadde tenkt seg. Det hender at oppskriftsmessige og polerte tilværelser slår uventede sprekker som følge av plutselige humper i veien. Da haster det. Da haster det å snakke med noen du stoler på, og som kjenner deg. Noen som kan hjelpe deg videre, og kanskje reparere sprekkene som oppsto.

Dette handler om å skape trygge og varme lokalsamfunn hvor vi bryr oss om folk. Folk er sosiale vesen som kommuniserer best direkte med hverandre. Det er ålreit med litt kroppslukt dersom det kommer et godt resultat ut av det.

Også dersom ingen ting oppstår, og livet ikke slår sprekker, opplever mange det som en betydelig verdi å vite at det er «noen» der likevel.

Kall meg gjerne old fashion eller nostalgisk. Men en god gammeldags telefonsamtale eller et kaffemøte går neppe av moten. Denne måten å drive bank, butikk, helsetjenester eller annen offentlig virksomhet på koster nok kanskje litt mer. Men lokalsamfunnet blir rikere av det. Det mener jeg vi alle tjener på i det lange løp.

Denne problemstillingen er, etter mitt skjønn, et ja takk – begge deler: Digitale hverdagsløsninger er helt topp, men de erstatter ikke et vennlig ansikt som kjenner deg igjen når du trenger hjelp av en eller annen grunn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags