Å miste en umistelig

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerVi stod der og pratet i vannkanten på Kloptjern. Det var atter en dag i den uendelige rekken av solskinnsdager. Jeg husker ikke hva vi diskuterte, men jeg vet at vi fulgte godt med på to-åringen vi holdt i hånden og fireåringen vår som lekte der borte i vannkanten. Men den monotone plaskelyden rett bak oss, den la vi ikke merke til. Hvertfall ikke umiddelbart. Plaskingen, som for oss fortonte seg som bakgrunnsstøy, må ha vart en hel evighet for den lille gutten som lå der og kjempet for livet rett bak ryggene våres.

«Det var da en rar måte å bade på» tenkte jeg smått irritert og snudde meg, og der så vi ham.

En knapt fire år gammel gutt med desperate øyne kavet febrilsk i vannet. Bare halvmeteren utenfor der sandbunnen brått blir så veldig brådjup. Mens vi andre rundt myste mot solen og pludret om trivialiteter kjempet den lille gutten sitt livs kamp mot drukningsdøden. Aldeles for liten til å være på badetur alene. Bestemoren hans var fullt ut opptatt med hans lillebror der oppe på stranden, og hun skjønte aldeles ikke alvoret i situasjonen. Som i en slags imaginær stige hvor trinnene bare forsvant under ham forsøkte fyren å klatre og klatre i en takt han neppe kunne klare særlig lenge. Vi skjønte at det stod om sekunder.

En skjelvende liten kar i en håndklebylt fant etterhvert sakte men sikkert til hektene igjen på sin bestemors fang der oppe på stranden på Kloptjern denne solfylte formiddagen.

Og vi følte skyld. Fordi vi kun fulgte med på våre egne barn. Vi følte sinne. Fordi bestemoren ikke fulgte bedre med. Sinne fordi bestemoren ikke lot til å ta innover seg hva som faktisk hadde skjedd i etterkant. Og vi følte på redsel. Redsel fordi livet er så fryktelig skjørt. Fordi ulykker skjer så ufattelig lett. Fordi vi selv heller ikke evner å være hundre prosent til stede hele tiden. Kanskje vi også følte innerst inne at dette like gjerne kunne skjedd oss selv, til tross for at vi selvsagt aldri ville innrømmet noe slikt.

I sommer har vårt lokalsamfunn blitt rystet av flere ulykker i vannet.

To drukningsulykker på Inntakern på Konnerud sjokkerte oss tidligere i ferien. Natt til forrige søndag omkom Vibeke Skofterud etter det som mest sannsynlig var en kollisjon med et skjær på vannskuteren i gråværet. De er alle umistelige.

Og ingen lærer kunsten å miste en umistelig.

Til tross for at vi følger alle forholdsregler så kan ulykkene inntreffe. Livet kommer som kjent uten garantier. Derfor er det viktig at vi alle forsøker å passe på hverandre og ikke bare våke over våre egne. Derfor er det viktig at du også bryr deg om de du ikke kjenner. Det er det minste vi kan gjøre. For ulykker kommer til å skje igjen.

Kanskje rett bak ryggen din en solskinnsdag på Kloptjern.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE HER:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags