I begynnelsen av september deltok jeg på et fellesseminar for frivillige i Oslo Røde Kors. En av foredragsholderne, Sharam Shaygani, snakket om et viktig tema – integrering kontra desintegrering. Shaygani kom fra Iran til Norge som asylsøker i 1998, er utdannet lege fra UiO, spesialist i psykiatri, rus og avhengighetsmedisin og utdannet psykoanalytiker.

Etter foredraget fikk Shaygani et spørsmål fra en etnisk nordmann, noe som inspirerte meg til å skrive om dette temaet. Mannen spurte om legen har noen gang blitt invitert for å diskutere integrering i politisk sammenheng, og mente at norske politikere kunne lære mye av ham.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Under foredraget sa Shaygani, blant annet, at migrasjon og integrering primært er psykologiske prosesser, og at han savner det i den offentlige debatten. Ifølge ham begynner denne psykologiske prosessen før den fysiske reisen, og varer hele livet. Shaygami presiserte at innvandrere står mellom to verdener. Det kjente, som presenterer hjemlandet, og det ukjente, som presenterer det nye landet de har kommet til.

Det oppstår en kritisk fase når det kjente forandrer seg til det ukjente, og det er da vi opplever en spesiell type ubehag eller angst, poengterte legen, mens han siterte Freud.

Alisa Daic

Ukens spaltist er frilansjournalist fra Bosnia-Hercgovina. Alisa Daic har en bachelorgrad i media og kommunikasjon. Hun studerer nå veiledning og coaching ved Høgskolen i Oslo og Akershus for å kunne hjelpe andre til å lykkes. I tillegg arbeider hun frivillig for Røde Kors. Alisa betegner seg selv som en samfunnsengasjert filantrop. Hun er bosatt med familien sin på Åssiden i Drammen.

 

Innvandrere er takknemlige når de er integrert, var det viktigste budskapet jeg tok med meg fra dette erfaringsbaserte og faglig fordypede foredraget.

Som utdannet journalist er jeg svært opptatt av å formidle viktig informasjon og kunnskap som andre mennesker har å dele med omverdenen. Derfor må jeg være politisk nøytral og objektiv.

Men jeg er også observatør som av og til kjenner på pulsen til den offentlige debatten.

I tillegg er jeg inspirert av mennesker som har gjort en endring, først og fremst i sitt eget liv, for så å kunne motivere andre som er i samme eller lignende situasjon.

Men jeg blir mest inspirert av «vanlige» mennesker, hverdagshelter som vi ikke stemmer inn på Stortinget.

Årets valg i Norge, sett fra mediene, handlet mye om å samle poenger hos velgerne når det gjaldt innvandring og integrering.

Ministeren Sylvi Listhaug var den mest debatterte og mest omstridte politikeren.

På sosiale medier ble ministeren presentert som en helt på den ene siden, mens på den andre siden ble hun anklaget for å ikke gjøre jobben sin.

Det føltes som om den ene gruppen endelig fikk en talsperson som «turte å si sin (deres) mening», mens den andre gruppen fikk høre det de ikke ønsket at noen (dem) skal si.

Jeg ønsker ikke å kommentere politiske prosesser, selv om jeg lurer litt på om Sylvi Listhaug ble misforstått.

For meg handler dette mye om forståelsen og respekten for andres meninger. Respekt for at andre, uten frykt, kan si sin egen mening og forståelse, samt respekt for det som er sagt.

Derfor kan jeg forstå at en minister blir bekymret for landet sitt.

Med hånden på hjertet kan jeg også innrømme at jeg forstår bekymringen til Listhaug. Spesielt når jeg snakker med flyktninger som kommer til Norge og har forventninger i forhold til sin egen integrering.

Hvem skal integrere dem? Ansvaret for integrering ligger mer hos oss «vanlige» mennesker enn det ligger hos politikere, mener jeg.

Under seminaret i Oslo Røde Kors ble det også manglende inkludering diskutert, nettopp fordi det legges stor vekt på integrering.

Dette ordet ønsker jeg at vi alle husker godt. Inkludering.

Husk dette neste gang dere ser en somalisk mamma som sitter alene på foreldremøtet. Husk inkludering også i barnehagen, jobben og i nabolaget. Inkluder også som arbeidsgiver når du ser på CV´n og søknaden til en med, ikke bare innvandrerbakgrunn, men all mulig slags bakgrunn som trenger hjelp til å bli inkludert, sett og anerkjent.

For samfunnets skyld bør vi alle være hverdagshelter, som gir vind i ryggen til mennesker med forskjellige utfordringer i livet sitt.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE I DT HER:

KRISTIN OUDMAYER: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn

JAN OVIND: Ut og sanke kultur

SVEN OVE BAKKE: Buskerud-benkesliterne

KRISTOFFER REINSFELT ARNESEN: Elvefestlig i Drammen

ODA RYGH: Den store eldrejakta