Da jeg kastet bort ukelønna på stikka

Illustrasjon Anine Heitun

Illustrasjon Anine Heitun

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SkråblikkSnøen er snart helt borte og mulighetene for å «kaste på stikka» er der igjen – hvis man ikke har glemt hvordan det ble gjort.

Barndomsleken «danking» eller kaste på stikka eller strek, gikk vel i glemmeboken samtidig som de store kobberfargede femøringene forsvant.

Noen ganger har man vist fram «danking» som en kuriositet mange årstider før dataspill og internett holder barna i sjakk så å si døgnet rundt.

På huset

Denne ukentlige spalten befolkes av medarbeidere i Mediehuset Drammens Tidende. Børre Ivar Lie har vært journalist i Drammens Tidende i 49 år og er vårt lokalhistoriske alibi. Han bor på Hedensrud med kone og hund.

Danking var 50-og 60-åras gambling for guttunger fra de var åtte–ni år og oppover.

Selv greide jeg som tiåring å danke bort hele ukelønninga mi på en krone (nok til Donald i 1960) på en ettermiddag bak Brandengen skole.

En som aldri gikk tomhendt hjem fra guttedagens danking var kompisen Sven-Arne. Han var en mester i risting og «plukk-opp», men så ble han også banksjef som voksen.

Å spille danke og å kaste på stikka var en samlende, spennende og noen ganger ganske innbringende syssel på 50-tallet. Mest var det en guttegreie, og best av alt var at bestefedre, fedre og sønner lekte sammen.

Avdøde skuespiller Sverre Holm (han fra Olsenbanden og Sesam Stasjon) mintes for et par tiår siden danking han bedrev som guttunge i Drammen.

– Det eneste som trengtes var en kniv og litt småmynter som innsats, fortalte han.

Han begynte å kaste på stikka i 11–12 års alderen.

Ut på dagen kom de større guttene som drev som hardest og som hadde litt penger. Da ble vi småguttene opp-pellere og fikk også jobben med å «riste opp». Vi fikk ett- og toøringene som honorar for arbeidet.

Du kan si det var den første lønna jobben jeg hadde. Helt skattefritt.

Få har skrevet bedre om å «kaste på stikka» enn Kjell Aukrust.

I bestselgeren «Bror min» skildrer han med stor innlevelse hvordan broren Odd tok innersvingen på «yrkeskastera» oppe ved mjølkerampa:

«De store brukte femøringer og langt hold. Jakka ble dratt mot kroppen med venstrenævan, så bøyde døm seg over til høyre og fikk klar armføring.

Kobberet fór gjennom lufta. Kara veksla og sto i, og ga seg ikke før femøringene lå klistra til stikka. Auemål blei ikke godtatt når tvister oppsto. Tommel og pekefinger om tynne strå var eneste form for måling slike godtok.

En vårdag kom bror min sterkt inn i bildet etter å ha rista tel seg fem ettøringer. Nedve Stei-brua ble forholdene for små. Nå ville han opp til mjølkerampa og prøve krefter med de store. Ettøringene veksla inn i gangbar mynt. Med den i nævan satsan alt på ett kast.

Kastet fikkn mesterlig til. Femøringen datt nedatt på kant. Så rullan to gånger rundt stikka og velta seg inntil på baksia. Elitekastera måpte: Slik kasteteknikk var aldri blitt lansert ved mjølkerampa!»

Slik skrev Aukrust om guttenes fritidssyssel.

Husker du hvordan det var å danke? Det er bare å finne fram en femøring fra minnenes skuff og prøve. Vi må bare vente til denne snøen finner det for godt å forsvinne.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags