«Den som vet hvordan mjøndølinger spiser pølser og snakker om politikk, får aldri en god natts søvn igjen.»

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerSånn hadde nok Otto von Bismarck formulert det om han var eikværing og i live.

I Nedre Eiker er det nemlig to saker hvor vi for utenforstående kan framstå litt ekstreme:

Måten vi spiser farsefylte grisetarmer på, og måten vi snakker (les: krangler) om politikk på.

Selv om vi huser et av landets mest tradisjonsrike bakerier for å kjevle kokte poteter å putte pølsa i, skal vi på død og liv også putte den i pølsevanndyppede, gamle rundstykker.

På huset

Denne ukentlige spalten befolkes av medarbeidere i Mediehuset Drammens Tidende. Mathias Høibakk Bergquist er nyhetsleder i DT og bor i Mjøndalen med samboer og katt.

Gjerne i pausen av en fotballkamp hvor hjemmelaget spiller i brune drakter. At vi til jul spiser flatbrød dynka i ribbekraft, blir liksom bare peanuts til sammenligning.

Men synes du pølsepraten er drøy, er det ingenting opp mot hvordan lokalpolitikerne blir tilsnakket på nettstedet folkeskikken går for å dø: Facebook.

Nylig var jeg vitne til et kommentarfelt med hundrevis av meldinger. En lokalpolitiker hadde lagt ut sin mening om en betent sak. Det handlet som en debatt om en mulig barnehagenedleggelse, men utviklet seg til barnehage-oppførsel fra voksne mennesker.

Enda verre blir det hvis noen skulle driste seg til å ymte frampå at det å slå seg sammen med Drammen og Svelvik ikke er så ille. Da kan du faktisk bli truet på livet.

Kanskje er folk urolige som kjerringa på julekvelden, for hu kom fort – sammenslåinga altså. Vi er mer vant til å bruke lang tid på saker og ting i Nedre Eiker, må forstå. Uten at vi nødvendigvis kommer fram til den beste løsningen, altså.

Som da lokalpolitikerne brukte 15 år på å vedta Mjøndalsbrua for over 100 år siden, og da de først ga sitt «ja», valgte de den billigste varianten. Du vet – den som koster samfunnet tusenvis av sidespeil hvert eneste år.

Nå er det rimelig enkelt å se hvem som kjører over Mjøndalsbrua hver dag (60 km/t, klint inntil rekkverket), og hvem som aldri krysser Drammenselva der (midt i veien, 10 km/t).

Så da kan vi vel konkludere med at det meste går seg til. For når tanta mi fra Åssia selger bløyta på MIF-kamper, og Kristoffer Reinsfelt Arnesen, én av de mest hardbarka mjøndølingene jeg kjenner, bor på Toppenhaug, er vi kanskje en del av en brun mølje allerede.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags