Når det prevensjonsmiddelet på to bein plutselig er ditt eget...

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerOmtrent på denne tida i fjor vagget jeg rundt med kulemage, halsbrann og hovne føtter. Jeg hadde veldig mange tanker om hvordan jeg skulle takle den kommende mammarollen. Naive, uvitende tanker.

Jeg hadde allerede mange venner og bekjente som hadde blitt mødre før meg.

Dere skulle bare visst hvor ofte jeg har tenkt – og mange ganger også sagt høyt – ting om småbarnsmammaene rundt meg.

Så nå, snart ett år inn i mammatilværelsen er det på tide å innrømme at jeg svelger kameler. Hver eneste dag.

Her er noen av illusjonene som bare forsvant:

På huset

Denne ukentlige spalten befolkes av medarbeidere i Mediehuset Drammens Tidende. Janne Sundelius Braathen er publiseringsredaktør i Drammens Tidende. I manntallet er hun drammenser innvandret fra Røyken. Hun er fersk småbarnsmor og bor på Øren med mannen og datteren.

Fødselen. Selv om jeg hadde en innstilling om at jeg ikke ante hva jeg gikk til og at jeg derfor ikke kunne planlegge noe, må jeg innrømme at jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle klare det uten smertelindring. Hvor mange kvinner har ikke klart dette opp gjennom årene liksom?

Jeg hadde ikke kommet langt før jeg hørte jordmora mi si: «Jeg tror hun her skal få epidural i løpet av natta».

Amming. Riktignok var jeg klar på at jeg skulle prøve å få det til, men jeg kunne aldri tenke meg at det skulle være noe kos. Og jeg skulle da virkelig ikke holde på i månedsvis. Og vesla skulle absolutt ikke bli avhengig av puppen. Nei, hun skulle ta både flaske og bryst, hun.

11 måneder senere ammer jeg fortsatt. Flaske har hun tatt noen få ganger. Men melk fra mamma har vært best hele veien. Og det har bare vært fint. Innmari fint.

Samsoving. Jeg var bombesikker på at det ikke var noe for oss. Da jeg hørte om venninner som hadde babyen i midten, kunne jeg ikke forstå at de fikk sove. Dobbeltsenga var da forbeholdt meg og min bedre halvdel, og sånn var jeg fast bestemt på at det skulle fortsette. Spiren i magen skulle sove i egen seng. Ett år senere sover vesla riktignok etter hvert de fleste av nattas timer i sin egen seng.

Men hun ender alltid opp hos oss i løpet av natta. Heldigvis. For finnes det egentlig noe bedre enn å ha en liten kropp på tvers mellom oss? Som sparker, slår, klyper og klorer – men som aller mest bare lukter veldig godt?

Bleier. At vi skulle snakke om avføring, var i alle fall utopi. Men det gjør vi. Riktignok prøver jeg å holde det innenfor husets fire vegger, og kun innenfor hørbar avstand for besteforeldre eller andre småbarnsforeldre.

Men vi snakker om bleier – og om innhold, mengde, hyppighet og konsistens.

Barselgruppe. At åtte damer liksom skal ha noe til felles bare fordi alle sammen tilfeldigvis trykket ut en unge i løpet av fjorten dager i november i fjor? Pøh. Jeg hadde da venner nok og kunne ikke forstå at slik tvangssosialisering hadde noe for seg.

Det er bare det at jeg traff sju skikkelig bra damer. Med like bra unger.

Vi har møttes nesten hver eneste uke, snakker sammen støtt og skal snart ha vårt første julebord.

Barnevakt. Det skulle vi hvert fall ha tidlig. Det skulle ungen venne seg til. For vi skulle da virkelig ikke slutte å leve selv om vi ble foreldre? Nei, absolutt ikke.

Jeg kjøpte gavekort på restaurant, bestilte teaterbilletter og meldte meg på jentetur til utlandet. Men alt ble enten utsatt eller avlyst. Det var liksom ikke så viktig lenger.

Med alle disse fordøyde kamelene bare det første året, ser jeg fram til resten av mammatilværelsen. Jeg vet at jeg kommer til å fortsette å bite i meg mange av ordene mine.

Jeg har for eksempel tenkt mitt om både sutrete unger på fly, godtetiggende unger i butikken og overtrøtte unger på restaurant.

Jeg pleide å kalle sånne for et prevensjonsmiddel på to bein.

Nå har jeg en sånn en selv, som jeg elsker over alt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags