Enten vi snakker om jul, påske eller pinse, synes mediene det er morsomt å spørre folk om hva de forbinder med de forskjellige navn og betegnelser vi bruker i høytidene. Ja, selv ordet «høytid» er ikke så selvfølgelig forstått som det var bare en generasjon tilbake.

I forbindelse med julen sist husker jeg NRK hadde en intervjurunde om Jesu fødested. Var det Bethlehem, Nazareth eller Jerusalem?

LES OGSÅ: La oss ære Jesus for det han virkelig var

Og statskanalen gjorde et stort nummer ut av at mange av de intervjuede ikke bare hadde problemer med fødestedet, men også var svært usikre på hva innholdet i julen egentlig var.

I den forbindelse må jeg imidlertid få fortelle en liten historie. For mange år siden, etter at den jødiske forfatteren Elie Wiesel hadde fått Nobelprisen, var han invitert av Den norske Penklubben til å holde et foredrag i den gamle festsalen ved Universitetet i Oslo.

LES OGSÅ: Hjertet mitt blør for Lahore

Han holdt et svært engasjerende foredrag om likegyldigheten som den store fienden. Ikke hatet, sa han, er kjærlighetens verste fiende, men likegyldigheten. All hans virksomhet etter bestialiteten i Auschwitz har vært fokusert på dette med likegyldigheten som kulturens store fiende.

Jeg var så heldig å være i Gamle festsal den gangen, og hørte dette engasjerte og troverdige tidsvitnet.

LES OGSÅ: Munnkurv på biskopen

I foredraget sitt fortalte han blant annet en historie som illustrerte hans anliggende. En rabbi som hadde forstått at hans folk sto i fare for bli utslettet om ikke de vendte om fra sin dårlige ferd, dro rundt i byen, dag etter dag, og ropte ut dette budskapet om omvendelse og truende utslettelse.

Til å begynne med hørte byens befolkning på ham, og begynte å forberede seg på katastrofen. Etter hvert ble de mer tilbakelente, og til slutt ganske likegyldige til rabbiens stadige advarsler.

LES OGSÅ: «Vi må ikke la dem vinne»

En liten gutt hadde fulgt rabbien rundt i byen, og så hvordan holdningen til budskapet endret seg. En dag spurte han rabbien hvorfor han på tross av likegyldigheten fortsatte å rope. Og svaret var dette: «Jeg roper for at jeg ikke skal bli som en av dem!»

I det samme foredraget fortalte Wiesel også en historie om en annen rabbi som gjennom visse fromhetsøvelser avverget katastrofen som truet folket.

LES OGSÅ: Takk, Per Arne Dahl!

Det var en meget sterk historie om betydningen av hukommelse og tradisjoner, men i ettertid kunne jeg ikke huske hva han hadde fortalt.

Det eneste jeg husket fra foredraget, var at det gikk bra til slutt. I mange år etter dette foredraget i Gamle festsal irriterte det meg at jeg altså faktisk ikke kunne huske innholdet i en historie jeg var helt sikker på var svært viktig.

LES OGSÅ: Åpent brev til NRK og Den norske kirke

En dag satte jeg meg rett og slett ned og skrev et brev til Elie Wiesel, og spurte om han kunne hjelpe meg med hukommelsen. Snart etter fikk jeg et kort, men hyggelig svar vedlagt det han trodde kanskje kunne være den historien jeg etterlyste.

Historien var i korthet denne: En rabbi hadde fått vite at folket ville bli utryddet. Han gikk derfor inn til et bestemt sted i skogen, tok med seg ved til å tenne en offerild, tok på seg de riktige klærne for offerhandlingen, fremsa en bestemt bønn, og ba Gud om redning for folket. Og underet skjedde; folket ble reddet.

LES OGSÅ: Kjære Finn Sjuve

Mange år senere var folket igjen truet, og en ny rabbi tok på seg å be for folket. Dette gjentok seg flere ganger, og for hver gang forsvant noe av fremgangsmåten i bønnen for den aktuelle rabbien.

Allikevel ble folket hver gang reddet ved rabbiens forbønn. Til sist står en rabbi foran trusselen om folkets utryddelse, og vil be for folket. Men han husker absolutt ingen ting av hvordan tingene skulle gjøres.

LES OGSÅ: Skilte og andre syndere

En ting husker han imidlertid; nemlig dette: «Det var en gang en rabbi» … Allikevel slutter historien med at dette var tilstrekkelig, rabbien husket nok, og Gud avverget katastrofen, fordi sier legenden, fordi Gud elsker historier.

Når derfor mediene kappes i å fortelle hvor lite vi kjenner til de hellige historiene, enten det er jul, pinse, eller som nå påske, synes jeg Elie Wiesels historie forteller det svært optimistiske; at det hele avgjøres ikke av hvor mye vi vet og kan om høytidene, bare at vi husker dette at de forteller en historie om en Gud som hjelper.

Kulturelt er det et sikkert tegn på forfall at vi ikke kan historien om Jesu fødested, eller ikke vet hvorfor det heter skjærtorsdag og langfredag.

Men både jul, påske og pinse forteller den samme historien som Elie Wiesels legende: Det finnes en Gud som hjelper. Husker vi, og tror vi det, kan det være nok, også for vår tid.

FLERE AKTUELLE MENINGER:

* Dom med bitter bismak

* Nedre Eiker mot fremtiden, eller på stedet hvil?

* «Vi må spille fotball når banene er på sitt beste»