Sørensens politiske vitenskap

"I vår tid er det sterke mørke krefter som ønsker å stoppe vitenskapsdiskusjoner i stedet for å bidra til at vitenskapen utvikles og videreformidles", skriver Mathias B. Dannevig i et svar til både Tony Burner og Ståle Sørensen i en klimadebatt Tony Burner fyrte av idet 2017 ble 2018.

"I vår tid er det sterke mørke krefter som ønsker å stoppe vitenskapsdiskusjoner i stedet for å bidra til at vitenskapen utvikles og videreformidles", skriver Mathias B. Dannevig i et svar til både Tony Burner og Ståle Sørensen i en klimadebatt Tony Burner fyrte av idet 2017 ble 2018. Foto:

Av
DEL

MeningerMin artikkel om klimavitenskap og «falske nyheter» har vakt engasjement. I kommentarspalten på DTs nettavis har jeg et lengre, presiserende innlegg om de naturvitenskapelige problemstillinger som diskuteres. Jeg har påpekt at myten der 97 prosent av alle verdens forskeres enighet gjør mer forskning unødvendig, selv er «fake news». Dette bekreftes for øvrig også av en av IPCC’s (Klimapanelets) tidligere hovedforfattere, professor Richard Tol, som skriver om Cooks 2013 analyser i The Guardian 2014:

Jeg anser denne diskusjonen som upolitisk.

LES TIDLIGERE INNLEGG I DEBATTEN HER:

Slik sett skal jeg innrømme at det av gammel vane ble feil å kopiere Burner ved å nevne min partipolitiske tilknytning til forfatternavnet i min opprinnelige artikkel. Dette er i utgangspunktet et geofysisk & realfaglig emne, og det har intet med partiprogrammer eller politikk å gjøre, langt mindre Buskerud fylkesting.

At meningsmotstandere trekker inn Ap og min fylkestingsplass og slår meg sammen med politiske motstandere hører ikke hjemme noe sted. Heller ikke at noen i Frp eller Miljøpartiet De Grønne ved Ståle Sørensen nå søker å lage politiske gevinster.

Så vidt jeg vet, mener Carl I. Hagen og Jon Helgheim begge at vannet renner nedover. Skal jeg da for å tilfredsstille det politiske bildet måtte mene at det renner oppover?

Folk som melder seg inn i et annet politisk parti enn Miljøpartiet De Grønne gjør det fordi man har politiske overbevisninger rundt hvordan fordeling av makt, økonomi og styresett skal være i landet. Kanskje også på bakgrunn av en liberal, sosialdemokratisk eller konservativ ideologi.

Man må kunne skille realfaglige problemstillinger om kjernefysikk, geofysikk eller medisin fra slikt politisk ståsted. Man må kunne få lov til å diskutere slike emner innenfor dette fagfeltet, uavhengig og upolitisk, uten at dette skal knyttes til et bestemt politisk syn. Vitenskapen bør være mest mulig nøytralt område. Klarer man ikke det, og politiseres vitenskapen, tar samfunnet et stort steg bakover i en mye mer autoritær retning.

Slik ser man det ikke i Miljøpartiet De Grønne, så vidt jeg skjønner. MPG er bygget mindre på tradisjonell politikk, men mer på bestemte oppfatninger av realvitenskap som så politiseres, og i tillegg mye miljøvern.

Jeg deler ikke de oppfatninger innenfor geofysikken som MPG forfekter og gjør til politisk ståsted, men har til gjengjeld mye mer til overs for hva partiet står for innenfor miljøvern.

Så er Ståle Sørensens innlegg her et nytt varsel om den farlige utviklingen vi ser rundt spørsmålet om «klimakampen», og som gjør at naturvitenskap begynner å få politisk karakter.

Men denne vridning mot den politiske verden, kommer ikke fra meg, men fra andre som ønsker å politisere vitenskapen, eller allerede har politisert deler av den.  Det tror jeg både vitenskap og demokrati nå taper på fordi forskning og kunnskap da ikke lengre kan flyte, og utvikles, fritt.

FNs klimapanel er her dessverre ikke en nøytral instans, men også sterkt farget av politiske prosesser.

Merk så at jeg i min artikkel ikke gir noe svar eller bombastisk ståsted på alle problemstillinger om alternative klimadrivere til CO₂ som det er ønskelig at mer kommer i fokus. Det jeg sier – og som er hele hovedpoenget i min artikkel – er at vi nå trenger mye mer forskning og åpenhet på disse forhold, der det på nytt må bli legitimt å forske på alternative klimadrivere til den politisk MEGET forsterkede CO₂-hypotesen, nettopp for å kunne oppnå en bedre forståelse av klimaendringene som er naturens største mysterium. Det er faktisk i ferd med å bli et demokratisk problem at forskere, realister og samfunnsvitere (nå kanskje også sammen med fylkespolitikere) i Norge ikke lengre fritt kan ytre seg om disse forhold. Langt mindre engasjere seg i «gale forskningsprosjekter» på universitetene.

Man møtes med stempling, personangrep og stigmatisering slik Burner og Sørensen er et eklatant bevis på.

Vi får beskjed om at «slike forhold» allerede er forhåndskonkludert av 97 prosent spesialister og skal stå som et ubevegelig faktum fremover slik at man slipper å «tenke sjøl». Omtalen og den usaklige stempling fra Sørensen & Burner av den naturvitenskapelige ekspertise som finnes hos Klimarealistene faller også på sin egen urimelighet idet virvar av doktorgrader og professorater som finnes der. Det kan sjekkes av enhver som går inn på nettstedene «Klimarealistene.no» og «geoforskning.no». Vi må få lov til å ha disse kilder i tillegg til det mer politisk korrekte Cicero.

I vår tid er det sterke mørke krefter som ønsker å stoppe vitenskapsdiskusjoner i stedet for å bidra til at vitenskapen utvikles og videreformidles.

Miljøpartiet de Grønne fremstår her i front som politikkens nye mørkemenn hvis vitenskapen ikke har «riktig retning.». Sist jeg opplevde slik politisering av det som i utgangspunktet skal være nøytral vitenskap, var i diskusjon med AKP- (ml) i Studentersamfunnet på tidlig 70-tall.

For å unngå dette må også fylkespolitikere kunne få lov til å diskutere realvitenskapelige problemstillinger uten at disse diskusjonene skal politiseres, dras inn i fylkestinget og forfattere mistenkeliggjøres, gis personlige karakteristikker og stigmatiseres.

LES OGSÅ: Stoppet ulovlig snødumping i elva

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags