Å komme flyttende til en ny by og bli velger er et integreringsprosjekt så godt som noe. Å sette seg inn i et lokalpolitisk landskap der man ikke har noen historikk, følelse og erfaring med hvem som står for hva kan føles uoverstigelig. Er det egentlig forsvarlig at jeg stemmer på disse folkene?

Man ser ikke skogen for bare svin og valgflesk. Jeg blir gradvis litt klokere av å lese om drammenspolitikken i lokalavisa, men bare litt.

Selv om politikk og politikere tilsynelatende er flyktige størrelser, blir posisjoner, fløyer, allianser og nettverk sementert over tiår. Da jeg vokste opp i Kongsvinger for 30–40 år siden, i den slitne sørenden av det en gang dyprøde Hedmark, var lokalpolitikk relativt ryddig. Verken Høyre-velgende skogeiere eller Senterparti-stemmende bønder klarte å stemme med større samlet kraft enn at ordføreren stort sett alltid kom fra Arbeiderpartiet.

Høsten 2015 sto jeg med valgkort i hånden på Menighetshuset på Bragernes og kjente på valgets kval, for første gang som stemmeberettiget i Drammen. Jeg måtte bare begynne et sted.

Jeg stemte på – og kumulerte og strøk litt for syns skyld – noen politikere jeg strengt tatt ikke visste særlig mye om, eller hadde nevneverdig innsikt i hva sto for. Samtidig litt velgerapati: Samme hva man stemte, var det egentlig reelle utsikter for noe annet enn four more years med Høyre-styre og Opdal Hansen? Hva de ulike partiene måtte mene om byggeprosjekter i i sentrale byområder med ærverdige idrettsfasiliteter var relativt uviktig for en som ennå ikke er helt sikker på hvor Nybyen slutter og Danvik begynner.

Tradisjon tro kumulerte jeg alle listekandidater under 30 år, samt noen utvalgte listekandidater hvis forfedre neppe bodde i Krokstadelva på 1800-tallet.

Representativt demokrati er en illusjon, så man får bidra der man kan. Ikke minst la jeg stor iver i å gjøre min debut i kirkevalget samme år, en cash-in for et langt liv som relativt passivt statskirkemedlem, umiddelbart dokumentert med bilde og regnbue-emoji på Instagram.

Snart er det valgets kval igjen. Første stortingsvalg som Buskerud-velger. Hva har man så å velge mellom?

To av norsk rikspolitikks eldste gubber troner på toppen av listen til to partier som potensielt kan ende opp med regjeringsmakt! Snittalder 66 år! Greit med seniorpolitikk altså, men hallo!

Det er ikke bra når Trond Helleland (55) på toppen av Høyre-lista framstår som noe i nærheten av en ung og frisk toppkandidat.

Jeg ser yngre folk spredt på noen av de andre listene, men hva hjelper det at politikere ser kjekke og hyggelige ut dersom partiets politikk er uhyggelig? Litt avhengig av hvordan det går med utjevningsmandater og slikt, blir det bare et lite Buskerud-barnebord på tinget, med en eller annen konstellasjon av Jon Helgheim fra Frp (f. 1981), Arbeiderpartiets Masud Gharahkhani (f. 1982), Venstres Rebekka Borsch (f. 1976) eller Jostein Rensel (f. 1973) fra KrF.

Hvor langt er det mulig å tøye begrepet «ung og lovende» i politikken?

Som liten gutt var jeg stor fan av «Muppet Show». Det introduserte meg for skjellsettende konsepter som Elton John («Crocodile Rock», 1978) og de gretne gamle gubbene oppe på balkongen, Statler og Waldorf. Blir Kolberg og Lundteigen sittende på balkongen og kjefte de neste fire årene, eller blir de liggende og pipe inni hornet på veggen? Jeg er usikker på hvilken popkulturell metafor jeg egentlig foretrekker. Jeg hører en knirkete stemme i hodet, den kommer fra Monty Pythons «Ridderne av det runde bord». Scenen fra svartedauden der en gammel mann er i ferd med å bli hivd på likvogna: «I’m not quite dead, yet!».

Godt valg, kids!

LES SPALTISTENE FRA DE FOREGÅENDE LØRDAGENE HER:

* KRISTOFFER ARNESEN: Elvefestlig i Drammen

* ODA RYGH: Den store eldrejakta

* ALISA DAIC: Den aller første skoledagen

* KRISTIN OUDMAYER: Åtte råd fra ungdommen: Slik blir du et godt forbilde

* JAN OVIND: «Jeg er kommet i en alder der ingen vil falle om (av bestyrtelse) om jeg skulle falle om»