Hvil i fred, storebror. Du var like umistelig som alle andre.

Tanker fra en pårørende i forbindelse med Verdens overdosedag 31.august.

Tanker fra en pårørende i forbindelse med Verdens overdosedag 31.august. Foto:

Av
DEL

MeningerVi kaller dem «rusmisbrukere», «rusavhengige», «narkomane», «narkiser» ...

Kjært barn har mange navn, og alle disse menneskene er, for noen, det aller kjæreste de har.

Likevel setter vi dem i bås og tar med disse enkle ordene fra dem hele deres identitet og personlighet.

Vi får ikke høre at han hadde nydelig sangstemme eller at hun som tenåring var den raskeste på håndballaget.

Betegnelsene tar fra dem muligheten til å fortelle hvem de er, fanget i en gruppe som faller utenfor.

Gruppementaliteten står sterkt i oss alle. For utenforstående blir det enklere å snu ryggen til; for det å vende blikket bort fra en gruppe og ikke evne å ta det innover seg, er ofte mye enklere enn å snu ryggen til et individ med en historie.

I Norge er det om lag 260 personer som går bort i narkotikarelatert død. Hvert. Eneste. År.

Hver og en av disse menneskene, etterlater seg foreldre, søsken, venner, besteforeldre og kjærester. Om man tenker etter er lista over berørte ganske så lang. Likevel finnes det ikke noe kriseteam på plass når de dør ifra oss. De blir ofte funnet av sine nærmeste. Noen ganger blir de ikke funnet på dagevis, og de pårørende får den ekstra belastningen ved å ikke vite hvor de er. Dette er ofte unge mennesker, unge mennesker med håp og drømmer. Det skjer alltid brått. Minst like brått som ved en ulykke. Hvorfor behandles narkotikarelatert død så annerledes, kan man jo spørre seg.

Jeg hadde kanskje den tøffeste storebroren i hele landet og jeg nekter at han skal huskes bare som «en av dem».

Han som alle de andre, var så mye mer enn avhengigheten sin. Det er ingen hemmelighet at vi alle har vårt å slite med, men det definerer oss likevel ikke.

For knappe fire måneder siden døde han, min flotte storebror.

32 år gammel, rusfri de tre siste. Han var også umistelig. Jeg vil huske at han lærte meg å plystre og blåse bobler med tyggegummi. Småting, tenker du, men hvem er man egentlig som voksen om man ikke kan disse tilsynelatende vanlige tingene?

Jeg vil huske latteren hans, smilet og klemmene. All omsorgen. Hemmelighetene våre. Måten han sa navnet mitt på.

Jeg ønsker bedre rettigheter for pårørende og at vi sammen kan sørge for likeverd, også for dem som ikke har det like fint som deg og meg.

Vi må ha mer fokus på forebygging og vi må sørge for at de som sliter med narkotika får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Da må ventetidene ned.

Jeg ønsker at pårørende skal få være en søster, en bror, en mamma og en pappa. Ikke sosialarbeider, sykepleier, lege eller hele Nav til sammen. For at alt dette skal fungere må politikerne våre på banen med flere midler. Det må også kartlegges hvordan det oppleves å være pårørende, slik at vi har noe konkret å jobbe ut ifra.

Jeg skulle ønske broren min fikk oppleve Norge om en nasjon der vi tar vare på hverandre og i stedet for å se ned på folk, ser opp.

Se folk i øynene.

Du vil bli overrasket over hvor mange sider det er ved en person som til sammen utgjør hele mennesket.

Som Vidar Hårvik, leder av brukerorganisasjonen MARBORG sier det: «For å kunne redde flere må vi minnes de som ikke lenger er blant oss».

Hvil i fred, storebror. Du var like umistelig som alle andre.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags