Ståle Sørensen fra Miljøpartiet De Grønne foreslo forleden å legge ned tre av byens bensinstasjoner, i det grønnes navn, hvilket fikk meg – et øyeblikk – til å gå inn i en flaskegrønn psykose.

For hadde ikke denne herr Sørensen rett, og var han ikke egentlig altfor spak og veik der han ønsket kun tre stasjoner nedlagt?

Drammen kryr av bensinstasjoner, der kvinner og menn med frekkhetens nådegave og uten snev av miljøetikk tanker opp sine drapsmaskiner og forurensningsspredere på fire hjul på annethvert gatehjørne. Avgassene fyller gatene med gifter som forsurer våre liv og gjør eldre og yngre både fortumlede og alvorlig astma- og lungesyke.

Kort sagt: I det nye Norge–Norge i grønt, hvitt og blått–skal det ikke eksistere bensinstasjoner på sentral plass, ei heller i Drammen.

Jeg vil foreslå et sentraldepot for bensin og diesel et stykke inn på Lierskogen, slik at den som skal fylle opp sitt monster også må gjennom åtte-ti bomstasjoner.

En skal føle og erfare at en bryter det nye samfunnets normer.

Folk utenfra som kommet pr. bil til Drammen, henvises til masseparkeringsplasser på f.eks. Travbanen, Åskollen og Lierstranda–hvorfra man blir fraktet i elektriske busser til byvelkomstplasser ved (forslagsvis) bensinstasjonen nedenfor sykehuset, ved Gyldenløves plass og ved CC på Brakerøya.

Herfra er det fritt fram for dem som ønsker å gå til byen, med muligheter for å leie bysykler, byrullebrett, byrullestoler, byminielbiler, bystylter og bysegwayer.

Bragernes torg (og Strømsø likeså) utstyres med gressmatte, hvilket vil gjøre byrommet langt mer innbydende, med større sittegrupper der det serveres vafler, boller og svele (menyen kan variere, er det et følbart ønske om rømmegrøt, bør det også kunne la seg gjøre).

Tenk dere torgene trukket i grønt! Og ansikter trukket i hvite smil!

Øverst på Bragernes torg, mot tårnbygningene, kan det anlegges en mindre bondegård, der dagens databarn kan få nærkontakt med geiter, sauer og ei ku eller to. I det brede fellesskapets tegn setter vi en strek over gris.

Motorisert taxidrift avvikles i bykjernen og erstattes av hestedrosjer.

Jeg kan tenke meg et system der Drammen hestetaxi forestår vanlige kjøreoppdrag, mens Drammen hastetaxi–utstyrt med avdankede racere fra Drammen travbane (i en periode før de blir til pølse)–tar seg av hasteoppdrag. Sistnevnte er utstyrt med en noe bredere sulky med plass til kusk i fargerik uniform og to passasjerer.

Det vil selvfølgelig tilkomme et ekstra påslag for rask travtransport.

Naturlig nok vil hestene være utstyrt med endetarmsskjermer, slik at passasjerene–kanskje kledd i sin fineste skrud–ikke på nært hold skal måtte bevitne hvordan det store dyret kvitter seg med fordøyd havre.

Det kan på enkelte virke stemningsdempende.

Elektriske, bærekraftige hestepærefangebiler vil lydløst og kontinuerlig patruljere hestetraseene og med rykende fersk teknologi gjøre om hestenes ofte enorme avføringsmengder til den fineste, tandreste gjødsel.

Et mildt lag av en byluftrenser vil også puffe ut av fartøyene til Pærepatruljen.

Personlig tror jeg hestecomebacket vil bli hilst med entusiasme av byens borgere, som er lei av å sitte innestengt i bil i kø. Paradoksalt nok: Ved å parkere bilen, slipper man hestekreftene fri.

Tiltak som overfor nevnt kan virke radikale på enkelte, men alt sitter–som kjent–i hodet. Det er bare å skifte tenkesett. Den grønne bølge skyller over oss.

Ved de første oppringningene fra Drammen hestetaxi (alt. hastetaxi), vil du kanskje stusse når kvinnen/mannen på tråden i den andre enden forteller at «hesten deres er underveis», men ganske raskt vil det bli fullstendig hverdagslig å høre gampens sko slå taktfast mot underlaget.

... der! Jeg er ute av psykosen igjen. Jeg skal et lite ærend med bilen, og planlegger å fylle opp tanken på nabobensinstasjonen.

LES FLERE DT-SPALTISTER HER:

Sven Ove Bakke: Scener fra et mesterskap

Kristoffer Reinsfelt Arnesen: Sommer kommer

Oda Rygh: Skriv til meg, sommervikaren

Alisa Daic: Praktisk om praksis

Kristin Oudmayer: Nabokjerringas bankende hjerte