Hvordan bekjempe fattigdom i Drammen?

Foto:

Av
DEL

MeningerBarnefattigdom er dessverre et økende problem i Drammen. Men den gode nyheten er at vi kan gjøre noe med det.

Nær en halv million mennesker lever i vedvarende fattigdom i Norge. Å være fattig i Norge er ikke det samme som å være fattig i for eksempel Afrika, for det er jo ingen som sulter, og ingen barnefamilier må bo på gata. Men de fattige i Norge har likevel problemer med å få endene til å møtes.

De har ikke den samme friheten som alle andre i samfunnet. Og de sammenligner ikke seg selv med verdens fattigste, men med sine naboer og det som er normalt i samfunnet de lever i. Å være fattig i et rikt land kan oppleves som absolutt fattigdom.

Jeg har selv opplevd fattigdom på kroppen.

Jeg kom som flyktning til Norge tidlig på 1990-tallet og startet med å være nederst på den sosiale rangstigen i Norge. Mitt første møte med Norge var livet på et asylmottak drevet av Røde Kors i Bærum. Som 18-åring stod jeg sammen med andre flyktninger fra Afrika, Midtøsten og Balkan i kø foran en kantine der ris var en standardingrediens. Det minnet meg på flyktningleire jeg hadde sett på TV før jeg ble tvunget til å forlate hjemlandet mitt, Kosovo. Da tenkte jeg «stakkars flyktninger». Nå var jeg selv i en slik stakkars-situasjon. I verdens rikeste land. Kontrastene med omgivelsene i Bærum var slående.

Når jeg gikk fra Tanum til Sandvika og tilbake fordi jeg ikke hadde penger til buss, kunne jeg se hvordan bæringene levde sine liv: flotte villaer, fete biler og unge jenter som gikk rundt med svære og veltrente hester. «Så heldige de er», tenkte jeg.      

Jeg hadde ikke problemer med å akseptere at jeg var fattig de første årene i Norge, for jeg kom jo her som flyktning. Jeg forventet ikke å bli båret på gullstol. Etterhvert skaffet jeg meg utdanning og klarte meg fint. Problemet er når fattigdommen blir vedvarende. Og et enda større problem er når fattigdom går i arv. For da blir fattigdom ikke bare et problem for de personene det gjelder, men også for deres barn og for samfunnet som helhet.

Norge er blant landene med minst ulikhet i verden, men både ulikheten og andelen fattige er økende. Rundt halvparten av de fattige i Norge er etniske norske, den andre halvparten har innvandrerbakgrunn.

Det har alltid vært noen nordmenn som har vært mer fattige enn andre, men en ekstra utfordring i vår tid er når sosial bakgrunn og etnisk bakgrunn ser ut til å gå hånd i hånd. Det kan undergrave den høye tilliten vi har i landet, og det kan også undergrave oppslutningen om velferdsstaten. 

38 prosent av barn med innvandrerbakgrunn lever i fattige familier.

For barn uten innvandrerbakgrunn var andelen bare 5,5 prosent. Sosial ulikhet er særlig synlig i de store byene som Oslo og Drammen. Med en minoritetsandel på 28 prosent er Drammen landets mest mangfoldige kommune etter Oslo. Barnefattigdommen i Drammen er på hele 17,7 prosent. Hvert sjette barn er med andre ord berørt.

Vi lever i et samfunn som i prinsippet gir muligheter til alle, men ikke alle har det samme utgangspunktet.

Forskning viser at barn av foreldre med lav inntekt og utdanning har selv mindre sjanse for å ta utdanning og mindre sjanse til å få seg jobb. Er foreldre på trygd, er sjansen større for selv å ende opp på trygd.

Det er ikke til å stikke under en stol at innvandring er en av forklaringene på økt ulikhet i Norge.

Men for barn som vokser opp i Norge er fattigdom like problematisk uansett om man er etnisk norsk eller har foreldre med bakgrunn fra et annet land. Målet er ikke at alle skal leve like liv, men vi bør ha det som ambisjon om at alle barn skal få de samme mulighetene til å kunne skape seg et godt liv.

Når innvandrere kommer til Norge, må de startet livet på nytt.

Man kan ikke norsk, man har som regel lavere utdannelse enn det som er gjennomsnittet her, og det som kreves av det norske arbeidsmarkedet. Man har heller ikke det samme nettverket og kunnskapen om det norske samfunnet som det er vanlig å ha i Norge. Mange klarer seg fint fra et dårlig utgangspunkt, dessuten ser vi en oppløftende sosial mobilitet blant barn av innvandrere.

Norge er ikke et lett land å bli integrert i for folk uten fagbrev eller annen relevant utdanning. Når vi snakker om barnefattigdom, så må vi huske at det ikke bare handler om oppvekstpolitikk, men det handler om en rekke andre politikkområder. Fattige barn er barn av fattige foreldre.

Selv om trenden er negativ, er den gode nyheten at politikk nytter. Det finnes ingen quick-fix løsning, men det er mange store og små ting som kan gjøres for å redusere fattigdom. Og da er man ikke avhengig bare av nasjonalpolitikk. Mye kan gjøres lokalt. Det handler om alt fra barnehagetilbud til aktivisering og kvalifisering av foreldre.

Tiltak mot tidlig frafall fra videregående skole for ungdom, og tidlig frafall fra arbeidslivet for foreldre er spesielt viktige. For her er det mye å hente.

At bystyret i Drammen har nedsatt et tverrpolitisk fattigdomsutvalg er et godt utgangspunkt. Da jeg ble spurt om å sitte i dette utvalget som representant for Arbeiderpartiet, nølte jeg ikke ett sekund. For økende fattigdom og ulikhet er en utfordring jeg mener det er svært viktig å ta tak i. Vi trenger å systematisere kunnskapen som finnes og å identifisere mulighetene som finnes for å snu trenden. Utvalgets helhetlige forslag skal legges fram til politisk behandling høsten 2019.

Men det betyr ikke at fattigdoms- og integreringsutfordringer er noe bare vi i Fattigdomsutvalget skal sitte og diskutere frem til da.

Vi trenger en bred lokaldebatt, med gode innspill og gode eksempler på hva som fungerer og hva som kan gjøres bedre. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å være i fremtiden. Som samfunn må vi både stille opp, men også stille krav til den enkelte. Når samfunnet legger til rette, må vi voksne bruke de mulighetene som finnes for at de fortest mulig blir bidragsytere i det norske samfunnet.

Men barn har verken valgt sine foreldre eller sin bakgrunn. Uavhengig av bakgrunn fortjener de et best mulig utgangspunkt helt fra starten på livet.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags