Reisebrev fra det opprørske Frankrike

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerMontpellier, 7.5.2018

Et Frankrike i unntakstilstand hilser oss velkommen i ankomsthallen på flyplassen i Marseille. Med seks patruljerende soldater fullt utrustet for å bekjempe mulige terroranslag. På jernbanestasjonen i Montpellier blir vi mottatt av ytterligere seks bevæpnede soldater.

Vi ser dem overalt. De skal passe på oss. Vokte oss for oss selv, tenker jeg.

Samtidig leser vi i avisene at barrikadene fra 1968 forsøkes gjenreist i Paris. Og på en rekke franske universitet. Man protesterer mot forsøk på å lukke universitetene, man søker å solidarisere seg med streikende jernbanearbeidere, pensjonister og andre som er utsatt for president Macrons forsøk på å balansere statsbudsjettet. Det har man ikke prøvd siden tidlig på 1970 tallet. Målet er at det skal være i balanse i 2022, når president Macron vil være klar for gjenvalg. Vil det skje på bekostning av brukne rygger i eller utenfor arbeidslivet, desillusjonert ungdom, husløse som har mistet sin boligstønad eller pensjonister uten evne til å realisere livslange drømmer om en trygg pensjonisttilværelse?

I Klassekampen sist uke refereres Macron til som en omvendt Robin Hood. En som tar fra de fattige for å gi til de rike.

Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap ved Universitetet i Oslo forklarer hvorfor så mange franskmenn nå anser Macron som de rikes president. «Det skyldes skattepolitikken, som nesten systematisk gir skattelettelser til de som har mest. Han har fjernet formuesskatten og vil også ta bort den såkalte exit skatten på 30 prosent på verdier som franske investorer overfører til utlandet.»

I Frankrike har man lenge vært redd for hva morgendagen kan bringe. En redsel unnfanget av ulike terroranslag i blant annet Nice og Paris, og drap på jøder, prester, eldre kvinner og andre uskyldige mennesker som frister terroristens motbydelighet.

Usikkerheten blir ytterligere forsterket ikke bare av Macrons nedskjæringer, men nettopp også av patruljerende og fullt bevæpnede soldater, og en unntakstilstand man ikke makter å bli kvitt. Spørsmålet man stiller seg er når bryter man lydmuren?

Når blir protestene for høye til at statsmakten ikke lenger kan ignorere den. Hva vil da skje? Nok en fest for Macron eller gravøl for en mislykket post-liberalisme?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags