«Barn som blir mobbet blir satt i en situasjon der de noen ganger må overleve.»

Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg er lærer, med over 20 års fartstid i grunnskolen, og jobber nå på en videregående skole i Østfold. Jeg har erfaring med ulike mobbesaker, og er engasjert i kampen mot mobbing, bl.a. gjennom Foreldrenettverk mot mobbing, og har skrevet innlegg om temaet i ulike aviser.

Jeg ser på mobbing som et enormt folkehelseproblem.

I den siste Elevundersøkelsen svarer altfor mange at de opplever mobbing, til tross for ny «mobbelov». Ca. 50.000 elever blir mobbet på norske skoler. Vi vet at konsekvensene av langvarig mobbing er store helseskader og tapt opplæring, og kostnadene over tid er umulige å tallfeste. Vi kan imidlertid si, med stor sikkerhet, at de menneskelige kostnadene er enorme og uverdige. Mange har uttrykt sterk og, etter min mening, ukritisk støtte til den nye loven, og kritiske røster blir sett på som negative og sutrete.

Kristin Oudmayer har sagt og skrevet mye fornuftig om mobbing, i mange år. I sin faste spalte i Drammens Tidende skrev hun imidlertid et innlegg, 10. mars, som jeg reagerer på: «Det er forskjell på å være et offer for noe og det å forbli i offerrollen.»

Det er en alvorlig påstand at mange barn har et overdrevet fokus på at de har blitt mobbet, og at de forblir i en «offerrolle», og jeg ønsker derfor å imøtegå dette, etter oppfordringer fra foreldre som har stått i langvarige mobbesaker. Det som er sannheten, er at familier blir utsatt for store prøvelser når barn blir utsatte for langvarig mobbing. De fortjener, i rettferdighetens navn, støtte, oppreisning og anerkjennelse, fremfor påstander om at barna/ungdommene ikke er mottakelige for veiledning.

Det viktigste vi kan si til barna og ungdommene er: «Det er ikke din feil at du har blitt mobbet!»

Mobbing er overgrep. Det er fysiske eller psykiske krenkelser som skjer gjentatte ganger, og maktforholdet er ubalansert. Hvis skoler og kommuner/fylkeskommuner ikke stopper mobbing, bryter de bl.a. Barnekonvensjonen, Opplæringslovens § 9 A, og en del andre lover, men det varierer fra sak til sak. Skadeomfanget kan være alvorlig og langvarig. De vanligste seinskadene er mareritt, angstsymptomer, «flashbacks» og depresjon. Selvmord og selvskading skjer også, altfor ofte, så det er riktig at svært mange mobbeutsatte har behov for profesjonell hjelp, i mange år. Etter at mobbing er stoppet, er det fornuftig å forvente at barn som blir mobbet, ikke skal gi opp, for de skal fortsette med å leve. Likevel, ser vi at barn skader seg selv eller prøver å ta sitt eget liv.

Da blir det for lettvint å hevde at barn forblir i en «offerrolle», og at noen barn slutter å ta ansvar.

Årsakene og seinskadene er mer alvorlige og komplekse. Mobbing er de voksne sitt ansvar, og altfor mange barn blir påført skyld og skam når de blir mobbet. Da må vi være forsiktige med å karakterisere barna på denne måten, og heller plassere ansvaret der det skal plasseres.

Det er allment kjent at det ikke kommer noe ut av å definere seg selv eller bli definert som «offer». Det er stor forskjell på å bli utsatt for overgrep, og det å omtale seg selv som «offer».

Katrine Olsen Gillerdalen (leder av Odinstiftelsen) bruker ordet «overlever», og det er en fin betegnelse, for mange mobbeutsatte barn sliter med tanker om at de ikke har verdi, og at de like gjerne kan dø. De har blitt utsatte for (ofte langvarige) overgrep, som ikke kan legitimeres, på noen som helst måte. I 2018 har vi lært at vi ikke skal legge noe ansvar på mennesker som blir utsatte for seksuelle overgrep, men det er fortsatt mange ledere som legger deler av ansvaret for mobbingen på den utsatte.

Jeg kaller det for ansvarsfraskrivelse og ansvarspulverisering.

Det er riktig at barn og unge som har opplevd mobbing trenger veiledning og støtte for å komme tilbake til en normal situasjon, men det skal skje på deres premisser. Det er en vesentlig forskjell mellom å si: «ta deg sammen» til et barn som har det vanskelig, og å hjelpe barnet med å velge å «ta seg sammen». Vi som jobber med disse barna/ungdommene skal ønske å se og hjelpe, og vi skal ikke definere deres opplevelser. Det har vi ingen rett til, for det er ikke vi som har blitt mobbet. Foreldre som jeg har vært i kontakt med, kjenner seg ikke igjen i påstander om at barna går inn i en «offerrolle».

Barn som blir mobbet blir satt i en situasjon der de noen ganger må overleve. Da trenger de at deres opplevelser blir forstått, på deres premisser.

Det viktigste er, som Oudmayer skriver, at mobbeutsatte barn og unge møtes med støtte og anerkjennelse. De har en lovfestet rett til beskyttelse, og denne retten blir brutt, i hver eneste mobbesak. Barnets perspektiv og subjektive opplevelse er nøkkelord. Vi må lytte til barna som har blitt mobbet. De har mye å si, og vi har mye å lære av dem! Mitt ønske er at vi nå sammen bretter opp ermene og fortsetter kampen mot mobbing, og for at politikere som vedtar lover og bevilger penger, begynner å innse hvor lite de har gjort for å stoppe dette enorme folkehelseproblemet.

Ca. 50.000 barn får ikke oppfylt sin rett til å ha det trygt og godt på skolen, i 2018. La oss begynne der.

LES OGSÅ: Plasser skammen der den hører hjemme!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken