«Vi klarer ikke slippe bildene av menneskene, flyktningleirene og urettferdigheten som møtte oss hvor enn vi vendte blikket.»

NAKBA: Fra en tidligere markering av Nakba-dagen i byen Ramallah.

NAKBA: Fra en tidligere markering av Nakba-dagen i byen Ramallah. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi kjenner historien, vi kjenner til at 15. mai 1948 er Nakba-dagen, katastrofen for palestinerne. 800 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, de flyktet for å beskytte seg eller ble tvunget til å dra. 100 000 ble myrdet. Nedslakting foregikk i flere landsbyer, og i redsel for å lide samme skjebne satte mennesker på flukt. Senere er historien blitt til at mange reiste frivillig, en historie som forvrenger virkeligheten.

I dag er 7 millioner palestinske flyktninger spredt rundt i verden. Mange bærer fremdeles nøkkelen til huset sitt, som nå enten er bebodd av en annen familie eller jevnet med jorden.

Nøkkelen er blitt symbolet på alt som er tapt, lengselen etter huset som bærer familiens historie, oliventrærne, appelsintrærne og naboskapet i landsbyen. Livet i huset er i svært mange tilfeller erstattet av et liv i en flyktningleir der menneskene er svært sårbare. Daglig kaster israelske soldater tåregass inn i leiren, vinduene på skolen er murt igjen for å beskytte barna mot kuler. Skoleporten, en metalldør inn til skolen, er dekket av kulehull, skutt på av israelske soldater. Nattlige husundersøkelser der hele familien blir vekket er rutine. Søvnen gir aldri hvile, for selv om natten må du være klar til å ta imot en gruppe soldater som brutalt krever å komme inn i ditt hus og kanskje ta med seg en sønn eller datter, en mor eller onkel. Forbrytelsene er kanskje et lite stykke motstand mot det livet de er blitt fanget i.

Vi, studenter og lærer ved universitetet i Sørøst-Norge, var nettopp i Palestina og så ydmykelsen og håpløsheten palestinere lever under, vi klarer ikke slippe bildene av menneskene, flyktningleirene og urettferdigheten som møtte oss hvor enn vi vendte blikket.

Vi har vært engasjert i Palestina-Israelkonflikten i mange år og fulgt ganske godt med. Likevel viste det seg å være mye verre enn vi hadde forestilt oss. Det er vanskelig å fatte hvordan Israel i den grad undertrykker det palestinske folk. Israel blir tatt på alvor og anses for å være en demokratisk stat. Men samtidig oppfører den seg som en rasistisk apartheidstat.

Palestinerne er fratatt basale rettigheter vi har som mennesker. De er fratatt bevegelsesfrihet, tilgang på vann, muligheter for utdannelse, tilgang på medisinsk hjelp, rett til eiendom, rett til å reparere og vedlikeholde egne boliger. I tillegg blir de trakassert, kastet stein på, slått, kastet tåregass på, blir frastjålet sine boliger og skutt. Palestinerne kan ikke reise fritt verken innad i Palestina/Israel eller ut av Palestina. Israel kontrollerer alt.

Da Oslo avtalen trådte i kraft i 1993 må PLO ha trodd at de forhandlet med mennesker på den andre siden av bordet. Kanskje var de også mennesker da, men ble etter hvert erstattet av noen med en slags kynisk overordnet plan, som ikke hadde fred, men full overtakelse som mål. I dag mister palestinerne mer og mer av «#8221;sitt” Vestbredden.  Hele beltet langs Jordan-elven, grensen mot Jordan, er under israelsk kontroll. De som bor i Jordan-dalen kjemper for å leve et liv, men på Israels premisser. En familie kan oppleve å få beskjed om å forlate huset sitt i en uke fordi det skal brukes til militær trening av israelske soldater. Soldatene legger igjen miner.

Når familien kommer tilbake kan de risikere livet ved å tråkke på en mine ved sitt eget hus. Stadig flere eiendommer og landområder blir konfiskert og «overtatt» av Israel.

Før 1948 levde 90 000 beduiner i Negev-ørkenen. I dag er det 12 000 beduiner igjen. Staten Israel har bygget landsbyer for beduiner de har fordrevet fra deres opprinnelige områder. De landsbyene er de med mest narkotika, kriminalitet, fattigdom og sosiale utfordringer i landet. Andre beduiner klamrer seg fast til områder de er forvist til. De ønsker ikke bo i en slik landsby. De kjemper for å fortsette sine liv som gjetere og produsenter av melkeprodukter for å ivareta livskvaliteter de har med seg i sin historie og kultur.

Vi møtte en slik beduinstamme, Jahalinstammen.

I 50 år hadde de bodd der vi møtte dem. I dag fremsto området som svært fattigslig, telt bygget av forskjellige plast og natur materialer, en samlingsplass, en skole og noen trær. Området lå tett inntil en trafikkert motorvei, som fraktet turister til Dødehavet og trailere med dadler, ananas og annet som Israel dyrker i Jordan-dalen. Denne veien hadde ikke beduinene tilgang til. Det fantes ingen måte de kunne komme inn på veien med bil. Duren fra trafikken var monoton for både øyne og ører.

Det mest sjokkerende var likevel historien om skolen. De ønsket skole for sine barn, men fikk ikke tillatelse av staten Israel til å bygge en skole.

Barna måtte i stedet reise langt for å gå på en annen skole. Foreldrene ønsket egen skole i nærheten. De bygget en, men den ble revet. De bygget igjen, og den ble revet. Så fant de en løsning, å bygge med gamle bildekk. Det ble en mindre permanent bygning, som ikke innebar et ulovlig ifølge Israel  fundament ned i bakken. Vi så denne skolebygningen, bygget av bildekk dekket med leire og halm. Bilder var malt på ytterveggene og symbolet nøkkelen var synlig igjen. Hele tiden sto de likevel overfor trusselen om at skolen skulle rives.

Den norske regjering arbeider sammen med flere land for å styrke utdanningstilbudet for palestinske barn og har tatt det opp med israelske myndigheter. Slike protester ser ikke ut til å ha noen innvirkning.

Fire til fem dager etter at vi besøkte Jahalinstammen skulle det avgjøres i retten om skolen skulle rives. «Norge oppfordrer Israel til å avstå fra rivning av denne typen tiltak» (Brende, 2017) fordi det begrenser barns adgang til utdanning. Flere av lærerne i gruppen ønsket å kjempe med dem. Maktesløsheten var likevel merkbar hos oss mer enn hos dem. Vi håper de vant retten til å ha skole for sine barn; en menneskerett!

I 70 år har verdenssamfunnet stilltiende godtatt at jødenes rett til land i den grad går på bekostning av et annet folk. 

Jødene markerer sin «eiendom» på en demonstrativ måte. Israelske flagg henger overalt og biler kjører rundt prydet med både to og tre flagg. De mange hus, som ligger rundt Jerusalem og tidligere var eid av palestinere er i dag overtatt av jøder. De markeres med flagg, er godt bevoktet av murer og vakter og bærer påskrift på døren som: «This is a Jewish home».

Et livsgrunnlag bygget på så stor urettferdighet kan neppe være levedyktig i fremtiden.

LES OGSÅ: I dag ble Anniebeth og Julie universitetsstudenter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken