Den kontinuerlige undertrykkingen av kvinner i mange innvandrermiljøer er en stor utfordring i den norske likestillingsdebatten. Disse kvinnene nektes å leve et liv i frihet.

Nylig diskuterte Stortinget likestillings- og mangfoldredegjørelsen som statsråd Linda Hofstad Helleland holdt 22. mai. Det ble en debatt etter velkjente linjer, med selvsagt fokus på arbeidsdeltakelse og lønnsforskjeller.   

Det var kun undertegnede, på vegne av Fremskrittspartiet, som berørte det temaet ingen andre ville snakke om, nemlig undertrykte innvandrerkvinners posisjon i det norske samfunnet. Når man ser nærmere på den, så synes likestilling som noe uoppnåelig, uvirkelig og urealistisk.

Norge utøver et stort internasjonalt arbeid for likestilling og kvinners rettigheter i andre land. Slikt internasjonalt arbeid får en egen resonans når vi ser hvordan innvandring gir oss hjemlige utfordringer blant mennesker fra kulturer der likestilling ikke eksisterer.

Fremskrittspartiet har alltid vært et liberalistisk parti som ser ethvert individ som likestilt. For oss har det alltid dreid seg om at ingen skal diskrimineres på grunn av hvem de er. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det også i vårt parti har vært mange representanter med tradisjonelle synspunkt på forskjellene mellom kvinner og menn. Noen har, til og med, hatt sterke meninger om hva som passer seg for det ene eller andre kjønn.

Men - og dette er viktig - det har alltid vært slik at diskriminering ikke har vært akseptabelt. Derfor kan det fortsatt i dag diskuteres hvorfor samfunnet ikke er fullstendig kjønnsbalansert på alle områder. Men likestilling forutsetter jo på ingen måte at alle velger likt. Likestilling forutsetter at alle har full mulighet til å velge slik som de selv vil, det forutsetter ikke at alle gjør samme valg.

I de senere år har vi sett at en stadig større del av befolkningen ikke får velge selv. Jeg tenker da på landets innvandrerkvinner. Og om andre som kommer i kontakt med innvandrere med dårlige holdninger til andres frihet.

Den reelle likestillingskampen i dag, er kampen for at alle kvinner kan være frie for ting vi trodde vi var ferdige med.

Vi trodde vi var ferdige med arrangerte ekteskap. Vi trodde vi var ferdige med at far og bror bestemte over mot og datter. Vi trodde vi var ferdige med middelalderske skikker som kjønnslemlestelse, tvangsgifte og såkalt «familieære».

At kvinnebevegelsen fortsatt er likegyldige til at alt dette foregår i Norge i dag, er en skandale.

At venstresiden ikke ønsker å se at det i mange miljøer fortsatt er kvinner som ikke får leve livet sitt slik de selv ønsker, er noe vi vet. Det blir ikke mindre trist av den grunn.

De senere årene har vi heldigvis sett noen som våger.

Vi har sett modige stemmer som står opp, slike som Shurika Hansen, som taler mot ukultur og kjemper en utrettelig kamp. All ære til henne og andre sterke stemmer som tør der andre tier. 

Det er viktig at vi heier på disse stemmene. Det er viktig at vi lar alle få leve livet sitt slik de selv vil, helt uavhengig av hva andre mener.

Samtidig vet vi at likestilling er flere ting. Det formelle er jo at vi gjennom lover mot diskriminering sørger for at alle har like juridiske rettigheter i samfunnet. Men likestilling er også holdninger. Det er faktisk slik at vi må lære oss å se personer for hvem de er og hva de vil, og ikke med forutinntatte meninger og holdninger om hvem vi tror de er.

Holdninger kan vi aldri ta for gitt. Og derfor er det gjennom en god opplyst samtale i samfunnet at vi sørger for at kvinnediskriminerende holdninger og handlinger blir avslørt og avskaffet.

LES OGSÅ: