Jon Helgheim og Morten Wold sier at ansvarlighet handler om ikke å la seg styre av kortsiktige følelser i spørsmålet om innvandring. Greit nok, men la oss utvide begrepet noe ved å si at ansvarlighet handler om å se mennesket, individene og ikke bare tall og antakelser.

Ansvarlighet er å ta inn over seg at innenfor settet av norske verdier står menneskeverdet sterkt, ikke bare for hvite, vestlige, men også for dem som er litt annerledes.

Litt spesielt å bruke annerledes, men i debatten om flyktninger og asylsøkere kommer det gjerne fram at disse menneskene er noe «annet.»

Anstendighet betyr at folkevalgte bør velge ord, uttrykk og talemåter som ikke trekker opp linjer, bygger murer eller setter i bås.

Anstendighet handler om å bruke sannheter på en riktig måte, og ikke ut fra eget velbefinnende lage bilder «for folk flest» Jeg mener at Helgheim og Wold trekker opp disse linjene i sitt innlegg «Norge tvangsreturnerer ikke barn som ikke har en forsvarlig omsorgssituasjon.» Overskriften er grei og det samme kan man for så vidt si om hypotesen. Når det gjelder innholdet, så ønsker jeg å knytte noen bemerkninger til det.

Hvem kan garantere for sikkerheten til mennesker som blir sendt tilbake? Jon Helgheim? Morten Wold? Taliban? Styresmaktene i Afghanistan?

Hvis vi legger Landinfo sin dokumentasjon om situasjonen i Afghanistan til grunn, kan vi lese ut av rapporten fra 29. november at situasjonen i landet langt fra er rolig. Det meldes om økt alliert aktivitet. Myndigheter, Taliban og andre fraksjoner står mot hverandre. Det meldes om trefninger og det rapporteres om menneskelige tap. FNs generalsekretær beskrev så sent som i juni 2017 at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er «intensely volatile.» «Volatile» kan blant annet oversettes med eksplosiv.

Rapporten viser videre til at det føres komplekse, målrettede operasjoner mot befolknings- og distriktssentre.

Det er dokumentert en økning på væpnede sammenstøt, og i løpet av de åtte første månedene har FN registrert 16290 sikkerhetsrelaterte hendelser totalt. Landinfo tar for ordens skyld ikke stilling til om unge afghanere skal få bli i Norge eller ikke, men de presenterer på en objektiv måte situasjonen i området.

Situasjonen i Afghanistan er ikke trygg!

Hva gjør det med et menneske som har startet et nytt liv i Norge å bli sendt tilbake til et land hvor man, i hvilken som helst provins, kan bli utsatt for væpnet konflikt? Får de hjemsendte en forsvarlig omsorgssituasjon? Hva er en forsvarlig omsorgssituasjon? Er det å se angrep på sivilbefolkning? Drap? Lemlestelser? Hvordan er det for et ungt menneske å leve i usikkerhet?

Jeg har selv som soldat levd i et konfliktfylt område, og vet hva det gjør med enn når det foregår krigshandlinger i nærheten. Jeg var voksen, bar våpen og tilhørte i tillegg en militær enhet hvor sikkerhet for den enkelte sto i høysete. De sivile er overlatt til seg selv.

Å leve i en krigstilstand kan skape traumer. Kan Helgheim og Wold garantere at ungdommene vi sender tilbake ikke vil bli utsatt for hendelser som kan skape alvorlige traumer? Hva gjør det med et menneske når man lever i skuddlinjen?

Når man skal diskutere asylpolitikk og situasjonen for flyktninger, så kommer man ikke bort fra det faktum at politisk/ideologisk ståsted ikke nødvendigvis sammenfaller med ekspertuttalelser og forskningsinstanser.

Herrene Wold og Helgheim ser ut til å fortsette i et spor hvor ord og begreper fordreier og feiltolker signaler som kunnskapsinstanser gir oss. La oss smake på begrepet «frihavn». Det ser ut til at Fremskrittspartiet har trykket dette ordet til brystet, og det brukes for å fortelle at mennesker nærmest kan gjøre hva dem vil i Norge, i hvert fall når de er ikke- vestlig. Ved å til stadighet benytte seg av frihavnbegrepet, forteller disse folkevalgte at vi ikke kan stole på at vår egen regjering kan håndtere ulike utfordringer vi står ovenfor.

Frihavnsbegrepet egner seg ypperlig til å skape bilder i hodene på folk med tanke på at vi «mister kontroll».

Det at mennesker får en opplevelse av å miste kontroll kan utvikle fremmedfrykt. Det hevdes videre at velferdssystemet kan «raseres». Nok et eksempel på at skremmebilder dannes. Her sies det indirekte at vi kan være nær kollaps. I den forbindelse brukes Sverige nok en gang som eksempel. Sverige er ikke nær kollaps. Punktum!

Helgheim og Wold sier også: «det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at vi ikke ødelegger samfunnet og verdiene vi er så heldige å ha.»

Setningen er isolert sett helt ok, men ikke Helgheim og Wold sin underforståtte kontekst. Samfunnet i Norge er ikke i ferd med å ødelegges. Det er under ytterligere utvikling og oppbygging. Verdiene våre er intakt, og med tanke på synet på de såkalte oktoberbarna, hvor noen får saken sin belyst på nytt, vises dette tydelig i en undersøkelse fra ipsos. Her svarer 77 prosent av de spurte at de er meget eller ganske enig i at de nevnte ungdommene skal få sakene vurdert en gang til.

Norske verdier handler ikke bare om julegudstjenester, ribbe eller kristen kulturarv, men også om ivaretakelse av menneskeverdet. I de norske verdiene ligger rausheten, godheten og solidaritet for alle mennesker.

Det slås videre opp at Norge har tatt mot 110 000 ikke- vestlige innvandrere siden 2012. Dette kan diskuteres. Det har kommet 80 000 mennesker, hvor 43 000 mennesker fikk et tidsbegrenset opphold fra januar 2012 til september 2017. Har vi ikke en moralsk forpliktelse om å ta imot mennesker i den ytterste nød? Folkevandringer vil antakeligvis tilta med tanke på konflikter og klimaendring. Vi må regne med å være med på å hjelpe mennesker i enda større grad. Tenk om vi kan se på mennesker som fremtidige, gode samfunnsborgere?

Tenk om vi ved hjelp av utdannelse og sysselsetting kan bidra til at mennesker som har blitt drevet på flukt kan få en fremtid. Er det ikke det alle ser fram mot? En trygg fremtid.

LES OGSÅ: Rema 1000 Vinjesgate gjør en ekstra innsats i juletida