Påskehøytiden forteller oss en hel del om vår religionshistorie, og derfor er denne tida vel verdt å ta vare på slik at vi kan lære barna våre noe om vår bakgrunn.

En annen religiøs tradisjon som derimot er overmoden for å bli kastet på historiens skraphaug, hvor den kan hvile til evig tid sammen med andre systematiske overgrep i statens regi, er tradisjonen med å omskjære barn.

I dag er sykehuset i Drammen pålagt å tilby foreldre som ønsker det å skjære løs biter av penis på guttebabyer med skarpe kirurgiske instrumenter.

Ikke fordi det har noen medisinsk grunn, men fordi noen hevder at Gud vil at vi skal gjøre dette.

Ifølge tidsskriftet til Den norske legeforening er det « ... ikke påvist noen sikker medisinsk nytteverdi av omskjæring. Det er vist at omskjæring av nyfødte uten bedøvelse kan ha langvarige negative effekter som stress, hypersensitivitet overfor smerter senere i livet og negativ mor-barn-relasjon, og det bør derfor ikke forekomme.»

Hvis vi skal lage en kjapp analyse av dette intrikate og vanskelig spørsmålet, så vil den da se slik ut:

MOT OMSKJÆRING

  • Ingen nytteverdi Smerte ved inngrep Smerte etter inngrep
  • Stress
  • Hypersensitivitet
  • Negativ mor-barn relasjon Fare for komplikasjoner

FOR OMSKJÆRING

  • Gud vil veldig veldig gjerne dette her

Man skulle tro at vitenskapen ville komme seirende ut i 10 av 10 tilfeller i konkurranse mot Det gamle testamente, siden vi liker å tro at vi lever i et kunnskapssamfunn.

Men dessverre for barna så vinner ikke vitenskapen fram denne gangen.

Gud har foreløpig trukket det lengste strået.

Mens mine to små barn ble tatt imot på Drammen sykehus med pupp, nærhet, kos, stell, sang, vugging og tonnevis av omsorg, så velger andre å la våre leger skjære av biter av kjønnsorganet med skarpe instrumenter på babyen. Du og jeg finansierer denne praksisen via skatteseddelen vår.

Det faktum at det nyfødte mennesket ikke er i stand til å gi sitt samtykke til operasjonen gjør at man like gjerne burde diskutere om inngrepet heller burde betegnes som et overgrep.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opererer med følgende definisjon av overgrep; «Enhver seksuell handling utført mot noen som ikke gir, eller er i stand til å gi, sitt samtykke, og hvor handlingen medfører subjektivt ubehag, smerte, frykt eller annen opplevelse av krenkelse defineres som seksuelt overgrep.»

Hvis jeg hadde våknet opp i sengen ved at jeg ble holdt fast mens en lege utførte en «rituell omskjæring» på mitt lem, uten mitt samtykke, så sier magefølelsen min at jeg mest sannsynlig ikke hadde nøyd meg med å definere dette som et «rituelt inngrep», men heller noe i retning av familiedirektoratets definisjon av overgrep.

Men der har du meg.

Det å omskjære friske barn bryter med barneloven, legeloven og FNs barnekonvensjon. Og sunt bondevett.

Noe av argumentet for at vårt sykehus i Drammen skal tilby denne tjenesten, er at «overgrepene uansett vil finne sted, og da i privat regi med enda mer varierende resultat for guttebabyene».

Da blir spørsmålet mitt; hvorfor begrenser vi dette prinsippet til bare å gjelde omskjæring? 

Når vi først er i gang så bør vi jo også vurdere å gjenopplive flere religiøse tradisjoner fra Det gamle testamente i statlig regi, som for eksempel steining og korsfestelse.

Hvorfor har vi begrenset moroa til kun å gjelde omskjæring?

Hvis det er slik at steining og korsfestelse av varierende grad og utførelse uansett finner sted i utlandet, så må det vel da være bedre at vi gjør det på skikkelig vis her hjemme på berget?

Island behandler i disse dager et nytt lovforslag som forbyr omskjæring uansett kjønn, og at de kan straffeforfølge foreldre som likevel omskjærer barn med fengsel inntil seks år.

Her hjemme har Frp vært i front med å forby omskjæring på landsmøtet sitt i fjor, til tross for sterk motstand fra flere delegater. Frps vedtak ble mottatt med jubel og applaus hos barneombudet. «Vi vet at flere menn har opplevd ulike problemer og utfordringer i etterkant av omskjæring.» Det sier barneombudet vårt, Anne Lindboe, til NRK.

Jeg opplever det som en fallitterklæring at man i det hele tatt kan skrive en kronikk med temaet; «Omskjæring av nyfødte gutters kjønnsorgan i statlig regi». Her i Drammen. I 2018.

I 2012 døde en to uker gammel gutt av komplikasjoner to dager etter han var blitt omskåret av en lege i Oslo. Var det verdt det?

Mitt spørsmål går derfor ut til leger, politikere, journalister, alle dere som vil omskjære barna deres, politi og medborgere; hvor mange flere nyfødte barns liv er vi villige til å risikere, og hvor mange skader synes vi er innafor ved å opprettholde denne makabre tradisjonen?

Hvis dette opplegget virkelig er Guds vilje, så er ikke dette den samme Guden jeg lærte å kjenne da jeg gikk på konfirmasjonsundervisning i Nedre Eiker Kirke i 1994.

God påske!