Gjelder menneskerettigheter kun for nordmenn?

UNIVERSELLE: «Menneskerettighetene er universelle, men har de norske myndighetene glemt det?»

UNIVERSELLE: «Menneskerettighetene er universelle, men har de norske myndighetene glemt det?»

Av
DEL

MeningerNorge har forpliktet seg til FNs Verdenserklæringen for Menneskerettigheter fra 1948 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Menneskerettighetene er universelle, men har de norske myndighetene glemt det?

Mange av oss går nok ikke rundt og tenker på menneskerettighetene hver dag, men vi er bevisste på at det er rettigheter vi har rett og slett fordi vi er mennesker. Menneskerettighetene definerer alle menneskers rett til det som er helt grunnleggende for at vi skal kunne leve trygge og gode liv. Rettighetene kan ikke fratas noen mennesker, allikevel er det mange som opplever at deres grunnleggende rettigheter blir brutt, også her i Norge.

Norge har flere ganger blitt kritisert av resten av verden for brudd på menneskerettighetene. Da blåses det opp i mediene med store oppslag, og befolkningen reagerer med vantro. Hvordan kan det være en realitet i fredsnasjonen Norge?

Tredjeplass i kronikk-konkurransen

Ingrid W. Minde kapret med denne teksten tredjeplassen i vinterens kronikk-konkurranse om menneskerettigheter i Norge. Konkurransen er et samarbeid mellom Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN), Den norske helsingforskomité og Drammens Tidende.

Minde er 21 år gammel  tar for tiden en bachelorgrad i historie: «Jeg kommer fra en reiseglad familie, og alle møtene med nye mennesker gjorde meg tidlig interessert i kultur og rettferdighet. Drømmen er å få en jobb som er relatert til miljø, kultur og politikk», forteller Minde om seg selv.

I 2016 ble Norge kritisert av Høykommissæren for Flyktninger for vesentlige brudd på menneskerettighetene. Bruddene gjaldt utelukkende overfor innvandrere hvor Norge nektet blant annet å behandle asylsøknadene til Storskog-flyktninger. Til VG kommenterte innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) at det var helt greit å være uenig med Høykommissæren for Flyktninger.

Jeg begynner å fundere over om Norge tar på seg fredsmasken utad mot verden, mens innad tolker vi rettighetene slik det passer oss best.

Bak lås og slå på Trandum

Man kan håpe på at norske brudd på menneskerettighetene tilhører sjeldenhetene, men i 2017 ble staten dømt for nye og alvorlige brudd. På Trandum leir, et lukket utlendingsinternat nord for Oslo, satt en afghansk familie med fire barn innesperret. Der satt familien i 20 dager før de ble sendt ut i 2014. Staten ble idømt å betale en erstatning. Familien bor per dags dato i Kabul, de kan ikke reise hjem fordi deres hjemby er kontrollert av Taliban. Da de søkte om asyl i Norge var det på et humanitært grunnlag. Søknaden ble avslått flere ganger, og familien satt ett år på et asylmottak før de ble pågrepet og videresendt til Trandum.

Mange som søker asyl i Norge flykter fra umenneskelige og utrygge forhold i sitt eget hjemland, og håper på en ny hverdag i et fritt, trygt og demokratisk land. Virkeligheten som møter dem i Norge kan være like usikker.

Innvandrerne blir satt på asylmottak eller innesperret på Trandum, mens man venter på svar eller utsending. Istedenfor å bli en del av det norske samfunnet blir de heller stengt ute. Mange blir i tillegg sendt tilbake til en usikker framtid i deres eget hjemland. Dessverre er det også mange eksempler på godt intrigerte familier som blir tvangsreturnert etter flere år som norske samfunnsborgere.

Er det virkelig slik vi ønsker å behandle våre medmennesker?

Maktmisbruk

Årlig blir flere tusen mennesker sperret inne på Trandum. Dette gjelder spesielt mennesker som norske myndigheter frykter skal rømme før de blir returnert tilbake til hjemlandet. I 2017 ble det gitt ut en urovekkende rapport om maktmisbruk på Trandum. Rapporten varslet om at flere utsatte mennesker, med nedsatt psykisk helse, blir plassert på sikkerhetscellene. Isolasjonen blir betegnet som psykisk tortur, og selv barn har blitt plassert på disse sikkerhetscellene. Dette er alvorlige og grove brudd på menneskerettighetene som fastslår at ingen mennesker skal utsettes for verken fysisk eller psykisk tortur, og barn skal i særlig stor grad beskyttes for umenneskelige forhold.

Hvordan kan Norge, som ønsker å være en fredsnasjon og et foregangsland, tillate slik maktmisbruk overfor medmennesker som søker til Norge for beskyttelse?

Sikkerhetscellene på Trandum har ikke innredning, og ifølge rapporten har bruken av sikkerhetscellene økt kraftig i 2017 sammenlignet med tidligere år. Det har også blitt meldt om høy bruk av håndjern, bodycuff og en innsatt opplevde at politiet brukte pepperspray mot ham.

Slik behandling øker risikoen for helseskader eller forverret helsetilstand.

Vi må være villige til å forbedre oss

Vi i Norge vil nok fremstå mye flinkere enn hva vi i realiteten er. Det kan virke svært paradoksalt at et land som deler ut fredsprisen også blir tatt i å bryte menneskerettighetene, men det er et faktum at mange som søker asyl i Norge opplever nedverdigende og umenneskelig behandling som blant annet kan føre til psykiske problemer.

Sylvi Listhaug (Frp) uttalte i 2016 overfor VG at det var helt greit å være uenig med Høykommissæren for Flyktninger når det gjaldt kritikken for brudd på menneskerettighetene.

Brudd på menneskerettighetene skal tas alvorlig, fordi det er svært alvorlig, og vi må være villige til å forbedre oss. Det er ikke opp til hvert enkelt land å tolke menneskerettighetserklæringen slik det passer dem best. Menneskerettighetene er grunnleggende og universelle, de er ikke kun forbeholdt nordmenn.

Det kan virke som om norske myndigheter må minnes på det når de tillater slik behandling av våre medmennesker.

LES OGSÅ: WWF legger seg flate: Ser du tabben?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags