De som blir integreringsvinnerne

SPALTIST i DT: Alisa Daic fra Åssiden i Drammen er frilansjournalist fra Bosnia og Herzegovina, har bachelorgrad i media og kommunikasjon. og er en samfunnsengasjert filantrop. Hun har studert veiledning og coaching og jobber for å kunne hjelpe andre til å lykkes.

ILLUSTRASJON: Karl Gundersen

SPALTIST i DT: Alisa Daic fra Åssiden i Drammen er frilansjournalist fra Bosnia og Herzegovina, har bachelorgrad i media og kommunikasjon. og er en samfunnsengasjert filantrop. Hun har studert veiledning og coaching og jobber for å kunne hjelpe andre til å lykkes. ILLUSTRASJON: Karl Gundersen

Av
DEL

MeningerTemaer som det aldri kan bli snakket nok om, og som alltid inspirerer meg, er integrering og inkludering. Ikke bare fordi jeg selv har innvandrerbakgrunn, men også fordi jeg ser stadig dårlig implementering av disse to begrepene i det norske samfunnet.

En gang ble jeg spurt om hva jeg syntes om at det finnes flere parallellsamfunn her i Norge, som er hovedsakelig utenlandske.

Jeg mener at innvandrere aldri kan bli norske.

Men innvandrere kan bli godt integrert. Et godt eksempel på det er den gruppen jeg selv representerer. De fleste bosniere som kom til Norge på begynnelsen av 90-tallet. Svært mange bosniere er i jobb her i Norge, 35 prosent av dem har høyere utdanning, mot 32 prosent i den norske befolkningen generelt, ifølge Statistisk sentralbyrå. Sysselsettingsnivået blant bosniere er omtrent på samme nivå som for hele norske befolkningen, noe mindre enn i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dette er indikasjon på en meget vellykket integrering, som kan brukes som et utgangspunkt for videre integrering av innvandrere på landsbasis.

Hovedgrunnen til at bosniere har lyktes med integrering er høyere utdanning. Utdanning er et fundament for deltakelse i samfunnet.  

I likhet med mange andre som har flyktet fra sitt hjemland, ønsker også vi bosniere å bevare våre tradisjoner, vårt morsmål, vår tro og vår kultur, men vi er samtidig opptatte av å lære det norske språket, studere, jobbe og bidra til samfunnet vi bor i.

Språk er nøkkelen til integrering. Uten språk kan innvandrere verken studere eller finne jobb. Dermed klarer de heller ikke å bli integrerte i det norske samfunnet. Mange ender dessverre opp med en sosial omgang som er begrenset til sitt etniske miljø. Uten jobb, med et dårlig nettverk og en utfordrende økonomi, blir disse innvandrerne en stor belastning for samfunnet.

For noen tiår siden kunne de som ikke snakket bra norsk finne jobber innen renholdsbransjen og i familieeide bedrifter. Mange av dem har falt ut av disse jobbene på grunn av helseutfordringer. Disse menneskene falt ikke ut bare fra arbeidslivet, men også fra integreringsprosessen.

Jeg blir sjokkert når jeg møter mennesker som har bodd i Norge i over tjue år som ikke kan snakke norsk. Nå blir det også stilt høyere språkkrav til dem som ønsker å jobbe i barnehage og innen helsevesenet. Svært mange har ikke sjanse til å konkurrere om disse jobbene rett og slett fordi de ikke tilfredsstiller språkkravene.

Hvem har ansvaret?

Kan en 50-åring sendes tilbake til introduksjonssenteret for å lære det norske språket, for å deretter søke jobber med kratre i CV-en sin? Er det deres egen skyld at de tok ledige jobber som renholdere, en jobb der de ikke hadde særlige muligheter til å utvikle språket sitt?

Noen vil sikkert si at de selv hadde ansvaret for å ta utdanning, lære det norske språke og bytte jobb. Men hvem skulle jobbet i deres sted?

Vi kan ikke gjøre noe med fortiden, men heller jobbe så godt vi kan nå for at fremtiden skal se lysere ut. Ansvaret ligger ikke bare på de menneske som falt utenfor, synes jeg. Regjeringen burde by på tiltak som er forebyggende og som kan fremme en vellykket integrering. Vi kan alle lære fra integreringen av bosnierne, en prosess som ofte omtales i mediene som en nasjonal dugnad preget av solidaritet, empati og entusiasme hvor «alle» bidro – både det norske folk, kommunene og staten.

Da bosniere hadde tjueårsmarkeringen for sin ankomst her i Norge, hyllet de det norske folkets og samfunnets store humanitære dugnad, menneskene som hjalp dem da det virkelig gjaldt.

De sendte ut en pressemelding der de erklære seg umåtelig takknemlige, stolte og glade over å kunne gjengjelde denne hjelpen gjennom sine bidrag til det norske samfunnet.

Tusen takk for oss alle, kjære Norge!

LES SISTE SPALTER:

* Kristin Oudmayer: «Det finnes ingen garanti for at ungen din aldri kommer til å plage og mobbe andre»

* Jan Ovind: O sole mio (Å sola mi)

* Sven Ove Bakke: Veien blir til mens vi brygger

* Kristoffer Reinsfelt Arnesen: Å miste en umistelig

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags