Et håndtrykk til besvær

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Anders Wengen er helt enig i at det ikke er akseptabelt at en mann lar være å håndhilse på kvinner av religiøse grunner, men er usikker på hvorfor han mener det.

DEL

MeningerDet er fascinerende å observere hvor vanskelig det er å samtale om respekt, toleranse og meningsmangfold uten at det blir respektløst, intolerant og polarisert. Det demokratiske mageplasket som ligger i at vi ikke er i stand til å diskutere selv den enkleste ting uten at vi umiddelbart deler oss inn i et for eller mot, feil eller riktig, svart eller hvitt, er helt utålelig.

Det er som om vi har satt strek over alle nyanser og skrudd ut volumkontrollene. Nå er det all in eller all out, av og på. Utestemme eller stillhet.

Alt er enten grunnleggende og avgjørende for vår kulturelle identitet eller totalt irrelevant. Og faller du ned på feil side – så er det ikke bare vurderingen i den enkelte saken som er feil – å nei. Da sier det noe om hele deg. Om din væren. Din evne til yrkesutøvelse av noe slag.

Majoriteten av folk befinner seg et sted i gråtonespekteret. Jeg forstår godt at de holder seg til lavmælt hvisking i godt sikrede ekkokammer.

Jeg skal innrømme tre ting.

For det første har jeg ved opptil flere anledninger latt være å håndhilse på folk.

Minst en gang fordi jeg ikke har likt personen på andre siden. Jeg har ikke vært klar over at dette har vært kulturelt insensitivt i så stor grad at jeg kunne mistet jobben.

For det andre har jeg også vært enig i at det ikke er akseptabelt at en mann lar være å håndhilse på kvinner av religiøse grunner.

For det tredje så er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg mener dette.

Det er åpenbart noe med det religiøse bakteppet som skaper en intuitiv friksjon hos oss.

Ta en hvilken som helst dagligdags hendelse som ellers ville gått i kategorien «teit», legg til en liten dråpe religion og vips har du kulturkamp. Ingen ville mistet jobben for at de ikke ville håndhilse på meg fordi jeg er venstremann (jeg kjenner en del kammerater som kanskje tvert imot ville applaudert det). Eller fordi jeg er mann. Jeg tror heller ikke det hadde blitt forside i noen aviser om en kristen kvinne ikke hilste på meg fordi jeg er ateist. Eller om jeg hadde latt være å håndhilse på en kvinne fordi jeg ganske enkelt ikke liker kvinner.

Men når en muslimsk mann ikke hilser på en kvinne så er det en forside som går viralt umiddelbart. Tenk om mannen i tillegg ikke spiste vafler – det hadde blitt stryk på statsborgerprøven og rett ut!

Igjen, jeg mener at det er svært problematisk at noen ikke vil håndhilse på kvinner av religiøse grunner, gitt at grunnen er at man mener kvinner generelt er mindreverdige, urene i en eller annen overført betydning eller mener menn har en eller annen opphøyethet ved seg.

Men, når jeg diskuterer dette, og andre religiøse spørsmål, med meg selv, så hender det rett som det er at jeg taper.

For hva er det prinsipielle her? Det er åpenbart ikke håndhilsningen i seg selv. Jeg kan altså ikke se en eneste annen situasjon der et manglende håndtrykk ville fått en annen konsekvens enn en litt undrende «jøss, ja ja». Er det det at det er et uttrykk for kvinneundertrykking? I fare for å bli anklaget for «whataboutism», sammenlignet med den systematiske og gjennomgående prioriteringen av menn som vi ikke bare har sett tidligere, men også erfarer i dag, så er vel ikke den manglende håndhilsningen så voldsom? En kristen, hvit lærer med upåklagelig norsk diksjon, som ikke lot sin kone få jobbe fordi hennes plass tross alt er i hjemmet, hadde blitt forfremmet om han gjorde jobben sin godt. Hvorfor er det annerledes her?

Debatten om den såkalte norske kulturarven har gitt seg mange underlige utslag de siste årene. Kanskje er det et uttrykk for at vi rett og slett famler – at vi ikke helt vet hva som er viktig og hva som bare er. At vi leter etter hva som kan være våre identitet i møte med verden.

Og fordi det er så stort og egentlig ganske slitsomt å snakke om dette – og fordi vi vet at vi helt sikkert ikke blir enige likevel – så blir de små, håndgripelige sakene så store. Det er som i lokalpolitikken, der bevilgningen på 50 000,- til en lokal forening kan debatteres i timevis mens de overordnende, tunge plansakene blir banket gjennom ganske urørt.

Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere kultur, identitet og globalisering – og i møte med ubekjempelige størrelser som Britney Spears, halloween og kinesisk take away på julaften, blir håndhilsing og vafler kulturuttrykk som må forsvares med alle midler og som får oss til å hente fram det verbale tungskytset.

Vi kan ikke holde på sånn. Vi trenger noe annet. Noe større. Selv om vi ikke konkluderer så må vi ta den overordnede diskusjonen om hva som er innenfor og hva som er utenfor – og hvorfor. For sånn som vi holder på nå, hvor de tilfeldige, løsrevede hendelsene tar all plassen – og der mediedynamikken avkrever høylytte konklusjoner umiddelbart, mister vi nyansene, samtalene og refleksjonen som kan ta oss videre.

Det er kanskje ikke er en del av den norske kulturarven ennå, men vi kan håpe at det kan bli det en dag.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags