I mange innvandrerfamilier er gjerne mor selve hjertet i familien, hun er rollemodellen

Foto:

Av
DEL

MeningerFattigdom går i arv. Samtidig vet vi at mennesker blomstrer når de er til nytte. Hva kan det norske samfunnet gjøre med det?

Sist helg var jeg på et viktig seminar om Integrering og nestekjærlighet i Drammen.

Seminaret var i regi av Drammen Kirkeforum med Ivar Flaten i spissen. Jeg vil først og fremst takke Ivar Flaten for brubyggerarbeidet han utfører sammen med sine støttespillere for Drammen og hans raushet og engasjement for et mer medmenneskelig samfunn. Vi drøftet i fellesskap utfordringene med integrering og fattigdom i Drammen.  

Etter seminaret sitter jeg igjen et inntrykk av at mange er opptatt av å finne gode og varige løsninger for integreringsarbeidet og av fattigdomsutfordringene i Drammen. 

Integreringsutfordringene er en stor årsak til fattigdomsproblematikken vi sliter med å få bukt med i Drammen. Foreldrene er de største rollemodellene i barnas liv, og vi vet dessuten at fattigdom går i arv fra foreldre til barn.

Det er likeledes en realitet at noen grupper skiller seg ut.

I noen miljøer vet vi at kvinnene ikke oppfordres til å delta i arbeidslivet fordi det er en lang tradisjon fra deres opprinnelsesland at deres plass er i hjemmet. Deres ansvar er å ta seg av barna, samt å gjøre en merkbar og god innsats for sine menigheter. Samtidig viser statistikken at mange er uføre eller sykemeldte på grunn av psykiske eller fysiske plager som også resulterer i et inaktivt liv utenfor storsamfunnet.

I flere land der innvandrerne kommer fra, er det fortsatt vanlig med bare en inntekt.

Slik er det ikke i Norge. Hva skjer når hovedforsørgeren blir borte? Jo, mange vil bli avhengige av økonomisk hjelp fra stat og kommune. I mange innvandrerfamilier er gjerne mor selve hjertet i familien, hun er rollemodellen. Er hun yrkesaktiv, frisk og er aktiv, påvirker det resten av familien, på samme måte som det påvirker familien om hun er syk, trygdet og deprimert som følge av at hun ikke greier å fylle morsrollen.

Vi ser at barna arver de samme holdningene, den samme veien og det samme synet på livet som sine foreldre.

Derfor er ikke folkehelse bare et privat anliggende, noe som er opp til hver enkelt. Det er også en politisk oppgave å få kvinnene ut i arbeidslivet og i samfunnet. Det er også en viktig oppgave for frivilligheten å legge forholdene til rette for at innvandrere generelt og innvandrerkvinner spesielt kan forbedre livssituasjonen sin og være gode rollemodeller for sine barn. 

Jeg husker veldig godt en episode med en afghansk kvinne, en analfabet som deltok aktivt som frivillig i en norsk friluftsorganisasjon. Hun kunne verken lese eller skrive, men var en utrolig dyktig kokk og laget mat på store ute-arrangementer.

En dag spurte læreren til datteren hennes om hun hadde fått jobb. Ungene hennes hadde nemlig stolt fortalt på skolen at mammaen deres gikk med en vest hvor arbeidsplassens navn sto på, og at hun jobbet i den organisasjonen. For ungene spilte det ingen rolle om mors arbeidsinnsats var betalt eller ikke. Poenget var at hun aktivt tok del i det norske samfunnet. Barna hennes blomstret på skolen som følge av dette, og det påvirket deres innsats i klasserommet, både sosialt og faglig.

Fattigdom handler derfor ikke bare om penger. Fattigdom er mangel på aktivitet, mangel på delaktighet, mangel på å være til nytte.

Vi innvandrere som har en fot i to kulturer må være modige og si fra om hvor skoen trykker. Jeg vet at det er mange kvinner der ute som gjør alt de kan for å delta aktivt i arbeidslivet og for å bli økonomisk uavhengige. Jeg vet også om kvinner som gjør alt de kan for å ikke bli det.

Til dem som ønsker det, må vi skape alternative arbeidsplasser ved å tenke litt utenfor boksen. Mange sitter med store ressurser, men med lite faglig kompetanse. Det må da være mulig å skape arbeidsplasser til disse kvinnene? 

Mange er flinke med hendene sine. Hvorfor ikke starte verksteder der de kan reparere gamle møbler, interiør, turutstyr, sy elle brodere klær, lage mat og kaker som kan selges fra utsalgssteder rundt omkring?

Dette er kvinner som er råflinke til å arrangere bursdager og store og små fester. Hvorfor ikke gjøre det mot betaling?

Vi som sliter med å få tiden til å strekke til hadde satt stor pris på å få den type oppgaver utført mot betaling. Alle ønsker varm mat på AKS mens skolene forteller om utfordringene knyttet til gjennomføringen av tiltaket. Hvorfor ikke koble kvinnene til dette prosjektet slik at de kan lage mat for AKS og kanskje etter hvert for hele skolen?

Tenk hvor mye de ville vokse av den type bidrag og ansvar!

Vi må slutte å fokusere kun på problemet, men heller erkjenne det og komme med konkrete og bærekraftige løsninger.

Dette er etter min mening ikke en uløselig sak hvis vi sørger for god politisk forankring og god hjelp fra næringslivet og frivillige.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags