Ja til spørsmål om klær, sko og hår

FOKUS PÅ KLÆR OG SKO: «Det toppet seg nylig med utnevnelsen av Storbritannias nye statsminister Theresa May (dere vet, hun med skodilla)», skriver Hege Bakken i denne kronikken. Her er Storbritannias nye statsminister, Theresa May, avbildet med sin mann Philip i Downing Street 13. juli i år.

FOKUS PÅ KLÆR OG SKO: «Det toppet seg nylig med utnevnelsen av Storbritannias nye statsminister Theresa May (dere vet, hun med skodilla)», skriver Hege Bakken i denne kronikken. Her er Storbritannias nye statsminister, Theresa May, avbildet med sin mann Philip i Downing Street 13. juli i år. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det koker i toppen på mange av oss når kvinnelige statsledere og kjendiser blir spurt om sko, klær og hår. Når Hillary Clinton blir bedømt ut fra buksevalget, og når skuespillere får spørsmål om de i det hele tatt har på seg noe som helst, vel å merke under tøyet.

Det toppet seg nylig med utnevnelsen av Storbritannias nye statsminister Theresa May (dere vet, hun med skodilla).

DU KAN FØLGE DEN LOKALE DEBATTEN PÅ FACEBOOK.

For å illustrere hvor teit denne se-hva-hun-har-på-seg-sjuken er, noe som spesielt har gått ut over David Camerons kone Samantha, snudde den britiske avisen Metro det hele på hodet og ironiserte i detalj over bekledningen til Philip May, ektemannen til den nye statsministeren.

«Theresa Mays ektemann stjeler showet i en sexy marineblå dress idet han starter sitt nye liv som førstemann», skrev avisen, til stor begeistring.

LES OGSÅ: Hva betyr det egentlig «å legge seg flat»?

Siden har saken fartet rundt i sosiale medier og sikkert tatt oppmerksomheten bort fra både Brexit og Mays (Theresa altså) ønske om å samle det britiske folk. Eller har den det? Er det ikke også slik at image, det være seg sko, klær, tonefall, retorikk, for ikke å si hår, er med på å bringe det politiske hjem til oss, på godt og vondt?

Mediene har skrevet en del om hårsveisene til en del mannlige politikere den siste tiden også, uten at det har utløst det samme kollektive stønnet.

LES OGSÅ: Til krig med korps

Ta for eksempel sveisen til Donald Trump eller Brexit-general, nå utenriksminister Boris Johnson (dere vet, han med det lyse, bustete håret). Tidligere i sommer ble sistnevnte spurt av en journalist i the Sunday Telegraph om han bleker håret, hvorpå han svarer «ja». OMG! Er det mulig?! Men så, i et intervju med The Times rett etterpå, avviser han det hele og uttaler at innrømmelsen var en spøk. Boris Johnson, der altså.

Noe som derimot ikke er en spøk, er den franske avisen Le Canard Enchaines avsløring om at landets president François Hollandes bruker 92 000 kroner i måneden på frisør.

LES OGSÅ: Kirken som kulturbærer

Selv om langt alvorligere ting vil avgjøre Hollandes skjebne i tiden fremover, er ekstravaganse som dette selvsagt av betydning for velgernes oppfatning av presidenten.

At politikere, ledere og kjendiser er opptatt av hva de har på seg og hvordan de fremstår, er ingen hemmelighet og ikke noe nytt.

LES OGSÅ: Bybrannen - fra tragedie til moderne byutvikling i 1866

Genseren til Erik Solheim (SV) var et viktig statement for å vinne miljøvelgerne på 80-tallet. Og vi vet jo alle hvordan det gikk etter den mye omtalte «forvandlingen» til Høyre-leder Erna Solberg i 2009. Dette var et nøye planlagt PR-stunt, regissert av Solbergs nærmeste rådgiver Julie Brodtkorb, med politikken som mål. At Høyre gjorde et godt valg, kan helt sikkert tilskrives andre årsaker enn «Nye Erna». Ifølge valgforskerne hadde det med en ny høyrevind å gjøre. Men at forvandlingen var med på å berede grunnen, kan heller ikke avvises. Kanskje fordi valgforskere ikke tok seg bryet med å sjekke?

Flere internasjonale studier av velgeratferd viser imidlertid at vi styres mer av følelser enn vi liker å tro. Av farger på slips og skjorter.

LES OGSÅ: En trussel mot tros- og livssynsfriheten

Det er neppe avgjørende, men har en viss innvirkning fordi det er med på å avgjøre hvem vi har tillit til, hvem som virker mest overbevisende og troverdig. En velgerstudie publisert i Social Science Quarterly viser for eksempel at utseende har noe å si, men at det som påvirker mest, fortsatt er ideologi og hvilket parti man sympatiserer med. Studien viser også at det bare er når omtalen i media er negativ, at den har noen effekt. Og det spiller ingen rolle hvilket kjønn det er snakk om.

Kvinnelige politikere betaler ikke en høyere pris overfor velgerne når media fokuserer på hvordan de ser ut, konkluderer disse forskerne.

LES OGSÅ: Brexit – partidemokratiets krampetrekning

Mye tyder på at media går lenger inn i intimsfæren til kvinner enn menn. Både norsk og internasjonal medieforskning har vist det. Studien Klesvask og kjoleprat fra valgkampen i 2009 viser at personlige egenskaper ble trukket fram oftere om kvinnelige politikerne enn mannlige, og at kvinnene ble beskrevet som enten kalde og beinharde «mannekvinner» eller myke og moderlige «kvinnekvinner». Mennene ble omtalt i mer nøytrale ordelag.

Vi skal være kritiske til hvordan media bedømmer og omtaler politikere, og hvordan kvinner og menn forskjellsbehandles. Men jeg klarer ikke å hisse meg opp over at journalister av og til er opptatt av hvordan politikere kler seg.

LES OGSÅ: Den vonde følelsen av å stå igjen

Like lite som jeg hisser meg opp over at journalister undersøker frisørregningene til Hollandes eller at de hanker inn eksperter i retorikk for å analysere politikernes taler. Her som ellers, handler det om god og dårlig journalistikk.

Politikere og toppledere bruker symboler helt bevisst for å uttrykke styrke og makt. Noen bruker store ressurser på form og fremtoning, andre mindre.

LES OGSÅ: Grip sjansen, Helleland!

Derfor er det også interessant å få vite bakgrunnen for disse valgene, uten at kvinnene automatisk blir stemplet som ofre. «Power dressing», kaller moteforskerne det, noe du til og med kan gå på museum for se; hvordan kvinner gjennom tidene har kledd seg for å utvise makt.

Moteindustrien, en av verdens største industrier, har veldig mye makt. Den britiske avisen The Guardian har for eksempel en egen seksjon som behandler mote på lik linje med teknologi- og finansnyheter.

Vi har ikke vondt av å koble politikk, næringsliv og mote. Generelt skulle jeg ønske at denne delen av økonomien fikk enda større plass, i stedet for å bli henvist til rampelyssider og rosablogger.

Med litt mer tyngde og flere slips, så unngår vi kanskje den verste irritasjonen.

LES FLERE KOMMENTARER FRA HEGE BREEN BAKKEN:

* Hva er kulturens svar på kunstgresset?

* Overdimensjonert narkorazzia mot russen

* Drammen - en by i Lier kommune

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags