De kommer stabbende mot meg, med tett grønn vekst rundt overkroppen. Bare to ben stikker frem under alt det grønne – og jobber seg varsomt fremover. Jeg velger ikke å ringe UFO-telefonen.

Jeg har nemlig eskortert min hustru til et hage- og plantesenter, og de grønne mennene viser seg, etter nøyere granskning, å være iherdige bærere av store busker, alternativt små trær.

Vel fremme ved bilen, før innlading, setter de fra seg grønnskapen og fremstår igjen som høyst konvensjonelle artsfrender (kanskje noe mer andpustne og småsvette etter å ha båret så tungt).

Jeg er imponert over den iherdigheten som blir stilt til skue på de nevnte sentrene, og har i forkant av denne lille spalte gjennomført feltundersøkelser ved flere av dem.

Vårt distrikt er velsignet med bugnende hagesentre, vekstvilkårene for slike sentre må være av ypperste skuffe her i området, og publikum ser ut til å oppsøke dem med nærmest ubegrenset investeringslyst.

Det bæres durabelige poser med kugjødselkompost, hønsegjødsel, hagejord, toppbark, naturtorv, krukkejord og lecakuler over skuldre og under armer.

En skulle nesten ikke tro folk hadde jord hjemme hos seg, at de bodde på bart fjell. Mange bærer med seg hele hager, kan det se ut som for en legmann.

Kundene på et hagesenter (plantesenter) består primært av godt voksne par (50-60-årene) – med innslag av enkelte yngre sådanne, sannsynligvis med et inderlig håp om en frodig, rotfestet og blomstrende fremtid sammen.

Mine studier viser at de besøkende er målrettede i sine innkjøp. På alminnelige kjøpesentre kan man se folk stå i sterk tvil om hvor de skal gjøre neste innkjøp, men på plantesentrene synes man å vite hva man er ute etter.

Man drar med seg en trillevogn og fyller den opp med georginer,  hagehortensia, vårgyvel, spirea, kaprifol, blåregn, villvin, all verdens roser, klematis, blærespirea, klokkebusk, lauvbærhegg, peoner, margeritter og det man måtte begjære.

Andre er klare på at de skal ha busk. Eller tre. Eller busker og trær.

Og mens mor styrer den fullastede tralla over grus eller asfalt, etter utsjekk, og far bærer seg skakk på busk eller tre, går ferden mot kjøretøyet – som innvendig ganske raskt blir forvandlet fra en bilkupé til en botanisk hage påmontert fire hjul.

Vekstene blir plassert der det er mulig – i bagasjerommet, i baksetene, mellom forsetene. Det bygges også i høyden.

Jeg har sett biler som har forlatt plantesentre, i lav hastighet, med en så tett vegetasjon innvendig at den umuliggjør enhver form for adekvat orienteringsevne for både bilfører og copilot. Man forflytter seg altså som en inntrykks-/utsynshemmet Edens hage.

Det store antallet kunder på plantesentrene, og kompetansen som legges for dagen, overrasker meg. Jeg har ikke vært klar over at så mange medmennesker er utstyrt med grønne fingre. All ære til dem.

Selv har jeg kun ved noen få anledninger i barndommen, etter fotballspilling på grønt gress, hatt antydning til grønne fingre (albuer, knær).

Derimot har jeg en kone som har utviklet særdeles grønne fingre, på grensen til flaskegrønt, slik at det får holde for oss begge.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke interesserer meg for blomster og deres prakt. Jeg har vært i tulipanhovedstaden Amsterdam flere ganger, og jeg gir og mottar blomster når det sømmer seg.

Det er bare selve tilblivelsesprosessen, dyrkingen, som ikke interesserer meg overvettes (hver sin smak osv.).

Skulle jeg havne i grønt selskap, kan jeg få meg til å si: – Er det en petunia? (Min mor plantet alltid petuniaer) – Nei, det er nok ikke det, men det kan kanskje ligne litt, sier samtalepartneren.

Ergo fremstår jeg som delvis planteopplyst.

Og hvis jeg deretter nynner litt slentrende på «Rose Garden», redder jeg situasjonen fullstendig.

LES FLERE DT-SPALTISTER HER:

SVEN OVE BAKKE: Nytt kommunevåpen kan bli masseødeleggelsesvåpen

KRISTOFFER REINSFELT ARNESEN: Psykiatri med batong

ODA RYGH: Det er jobben vår å klage på russen. Det er bare å stille opp.

ALISA DAIC: Kampen for selvrealisering

KRISTIN OUDMAYER: Når barn skammer seg over hvem de er