Derfor går politiet på en smell i korrupsjonssaken

Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Det som var dønn sikre saker i tingretten falt sammen i lagmannsretten. Politi og påtalemyndighet må gå i seg selv før de tar ut neste korrupsjonstiltale i Drammen.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det skulle være grei skuring. Utbetaling av penger var dokumentert. Tvilsomme avtaler var dokumentert per telefonsamtale og e-post. Også var det motiv. 23 utbyggere skulle «bare» sluses gjennom rettsvesenet og dømmes for grov korrupsjon.

Men det som var helt åpenbart både for politiets jurister, etterforskere og dommere i Drammen tingrett, var ikke like klart for juryen i lagmannsretten.

De to første utbyggerne som har fått sin sak behandlet i andre rettsinstans er i løpet av april og mai begge blitt frifunnet.

Dermed fikk drammensadvokat Svein Duesund rett: Han har i lang tid hevdet at tingrettsdommene er feilaktige og at hans klienter er uskyldige.

De to frikjente utbyggerne vurderer nå begge å saksøke Drammen kommune. Dermed har korrupsjonssaken tatt en helt ny vending denne våren. Politiets sak ser ikke like sterk ut lenger. Faktisk må politijurist Hans Lyder Haare og hans kolleger vurdere om de skal foreslå å ta ut tiltale mot de siste 10–15 utbyggerne som står på listen deres.

Hvordan kunne en sak som var «helt åpenbar», slik jurist Hans Lyder Haare selv omtalte den i sin påtegning til statsadvokaten 7. desember 2016, falle i lagmannsretten?

Det er antakelig mer enn en grunn til at politiet har gått på to nederlag i korrupsjonssaken i møtet med lagmannsrettens jury.

Ettersom juryen ikke begrunner hvordan de har vurdert bevisene, har vi sett på mulige forklaringer.

Her er tre:

1. Nært forhold mellom politi og tingrett

Politi og dommere i Drammen tingrett kjenner hverandre rimelig godt. Selv om de ikke spiser lunsj sammen, er mange av dem på fornavn med hverandre når kappen tas av. Det er ikke til å unngå. De møter hverandre hyppig i alt fra fengslingsmøter til større og kompliserte saker. Noen møtes hyppigere enn andre.

En tingrettsdommer har en oppfatning av politijuristens troverdighet som kan legge seg på vektskålen.

Når en erfaren jurist som for eksempel Hans Lyder Haare møter i retten kan vi ikke se bort fra at den profesjonelle dommeren oppe på podiet har en positiv oppfatning av Haares faglighet som sniker seg inn i underbevisstheten og inn i bevisvurderingen.

I lagmannsretten er det ikke slik. Der er det fleste aktørene mer fremmede for hverandre. I tillegg kommer juryen, en forsamling «vanlige» kvinner og menn som ikke vanker i juristkretser til vanlig.

Det er et faktum at frifinnelsesraten er noe høyere i lagmannsretten enn i tingretten.

2. Korrupsjon er rett og slett vanskelig stoff for juryen

Den norske juryordningen har vært omdiskutert. En av grunnene til det er at den som enten ble frifunnet eller dømt ikke fikk noen begrunnelse. Juryordningen har vært veid opp og ned, og 1. januar i år ble den avskaffet. En ny ordning er nå innført i norsk lagmannsrett: Fra nå av skal straffesaker avgjøres av to fagdommere og fem lekdommere. Dommen skal begrunnes.

Men de sakene som ble anket før 2018, som disse to korrupsjonssakene, går på gamlemåten. Med jury.

En av grunnene til at juryordningen har vært kritisert fra eksperthold, har vært at enkelte saker rett og slett kan være for juridisk kompliserte for en jury bestående av «vanlige folk». Det er forskjell på å vurdere skyldspørsmålet når en mann slår ned en annen på byen – og når en utbygger er tiltalt for å gi en kommunearkitekt «en utilbørlig fordel» i en omfattende korrupsjonssak.

Jurist og forsker Anders Løvlie nevnte i en drøfting av den gamle juryordningen at økonomiske saker og «større korrupsjonssaker» kan være dårlig egnet for en jury. Den offentlige utredningen som vurderte juryordningen i 2011, var ikke enig i dette.

En ting er forståelsen av hvordan bevisene skal vurderes. En annen sak er hvilke ord og fortellergrep politiadvokaten har brukt i retten. Pedagogikken som fungerte i tingretten, kan ha virket på en annen måte på en jury.

Det skal bli svært interessant å følge den første korrupsjonsanken som kommer opp for ny lagmannsrett. Uansett utfall kommer vi da til å få en begrunnelse.

3. Politiet har tatt for lett på etterforskningen

Politiet i Drammen har enten følt seg for sikre på at de hadde en solid sak, eller rett og slett manglet ressurser til å etterforske alle korrupsjonssakene skikkelig.

Det er i alle fall tydelig, om vi ser på de to sakene som falt i lagmannsretten denne våren, at de fremstår under-etterforsket.

Ta den siste saken. Her er det kun gjennomført et eneste avhør av tiltalte. Det er foretatt slutninger uten at temaene er dokumentert eller utforsket gjennom avhør av flere personer.

For eksempel fastslår politiet uten videre at utbyggeren, fordi han selv er håndverker, måtte forstå hvordan byggesaker skal foregå i norsk forvaltning. De har ikke avhørt tiltaltes arbeidsgivere eller vært kontakt med andre vitner som kunne underbygget en slik påstand. Det en bråkjekk påstand all den tid politiet faktisk må bevise at utbyggerne forsto, eller burde forstå, hva de var med på.

Flere av spørsmålene i avhøret som ble gjennomført er også alt annet enn åpne. På et tidspunkt i avhøret stiller etterforskeren dette «spørsmålet» til den mistenkte utbyggeren:

«Igjen hvordan kunne du tro at du skulle få godkjent samme byggesøknad i Xx (adressen, anonymisert red.anm.)  som i april 2015 ble avslått, hvis det ikke var for at du nå betalte byggesaksbehandleren Xx XX (Navn, red.anm.), nettopp for å få den godkjent. Det er korrupsjon. Du betaler her for å få en fordel du ikke skulle hatt. Kommentar?»

I påtaleinstruksens § 8-2, om «Gjennomføringen av avhøret», heter det: «Spørsmål må ikke stilles slik at noe som ikke er innrømmet forutsettes som erkjent av mistenkte.»

Måten dette spørsmålet stilles på gir Duesund et poeng når han reiser spørsmålet om politiet har forstått korrupsjonsbestemmelsen.

Her har det rett og slett sviktet i avhørsrommet på politihuset på Grønland.

Kanskje har politiet, med kommunikasjonskontrollen i hånd, følt seg for sikre på at de hadde en klar sak.

På den annen side: En liten økonomiavdeling har fått 30 korrupsjonssaker i fanget. Uten å ha blitt tilført ekstra ressurser i form av mannskap og kompetanse skulle de gå til bunns i dette på toppen av sin vanlige porsjon med saker.

Det sier seg selv at arbeidspresset har vært formidabelt.

Når Haare og hans kolleger nå skal vurdere hva de skal gjøre «i ro og mak», er det ikke så dumt å begynne med det de faktisk kan gjøre noe med:

Kvaliteten på sin egen etterforskning. Og sin egen forståelse av bevisene de sitter på.

Korrupsjonssakens siste vending er en klar seier for advokat Svein Duesund som har stått alene og hevdet at politiet har gått i en beslutningsfelle. Først fikk han medhold i at retten hindret ham som forsvarer i å se relevant dokumentasjon. Nå har han fått medhold i at politiets bevis ikke var gode nok. To ganger.

Om litt over tre uker møtes Duesund og Haare igjen i en tredje ankesak.

LES:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken