Hvordan skal barn og unge stole på voksne når de ikke blir hørt eller trodd? 

Foto:

Av
DEL

MeningerI lørdagens utgave av DT kan vi lese DT Dokument om «Seksuell trakassering i idretten». Nok en sak om grenseoverskridende atferd, varsling, bagatellisering og maktmisbruk.

Det som skiller denne saken fra kampanjen #MeToo, er at den handler om unge gutter.

LES HELE SAKEN HER: Idrettsutøver (29) sendte penisbilder til 15-åringer i klubben

Ser vi på statistikken når det gjelder Seksuell trakassering og overgrep, så viser den at:

Mer enn en 1 av 5 norske kvinner oppgir å ha blitt utsatt for en form for seksuelt overgrep før fylte 18 år. Også blant menn opplevde en betydelig andel, nesten 1 av 10, å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen (Thoresen & Hjemdal 2014).

Disse tallene stemmer godt overens med tall fra idrettsmiljøet referert i DT 10. februar.

«I følge en spørreundersøkelse i VG nylig, blant styremedlemmer i idretten, svarer nesten 20% at de personlig kjenner til tilfeller av seksuell trakassering i sin idrettskrets eller sitt særforbund. En av fem kvinner svarer at de selv har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet i idretten. Tallet er lavere hos menn».

Selv om tallene for overgrep av gutter er lavere, betyr det ikke at det er noe mindre belastende for dem. Mange føler på en ekstra skam, fordi det som har hendt dem er «unormalt» og bryter med «mannsidealet- stor, tøff og sterk». Terskelen for å oppsøke hjelp eller fortelle noen om overgrepet kan bli enda høyere fordi de er redd for at den de forteller det til vil le av dem eller bortforklare overgrepet.

Uavhengig av hvilket kjønn som blir utsatt for seksuell trakassering og/eller overgrep, er min bekymring den samme: hvordan skal barn og unge stole på og ha tillit til voksne, når de til tross for at de sier fra ikke blir hørt eller trodd? 

Og hvordan skal barn ha tillit til å stole på systemet, når voksne med viktige jobber eller kjente profiler ikke kan innrømme feil? De forklarer og bortforklarer og skylder på andre og på omstendighetene- i stedet for å si: «Unnskyld- jeg har driti meg ut !!» (jeg jobber med ungdom til  daglig- og de sier ting som det er)

Hvordan skal barn og ungdom lære seg å sette grenser for egen atferd, og lære hvor andres grenser går, når de voksne får lov til å være grenseløse i sin atferd? Når det er viktigere å ivareta de voksne overgriperne fordi de har viktige oppgaver og posisjoner i samfunnet enn utsatte barn og ungdom.

Jeg er helsesøster og sexolog og jobber til daglig med ungdom, en super jobb! Vårt mandat er helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid blant barn og unge. I vår arbeidshverdag møter vi mange som har utfordringer med seksuell og psykisk helse. Men forebygging kan ikke bare gjøres av oss «proffe». Det er noe vi alle må ta del i. Foreldre må tørre å snakke med barna sine om kropp og naturlig seksuell utvikling fra de er små. Dette er et så viktig at det nå tas opp som tema på to- og fireårskonsultasjon på helsestasjonen.

For hvordan skal barn kunne vite hva som er lov og ikke når det gjelder egen og andres kropp og grenser om de ikke lærer det?  

Vi har også alle et ansvar for å gi barn og unge gode holdninger og verdier. Hvordan vi omtaler andre når vi sitter rundt middagsbordet og snakker om kollegaer, lærere eller venner av barna. Hvordan vi kommenterer mennesker vi ser på TV, i medier, påkledning osv.

Alt dette overfører vi til barna våre.

Det er derfor skremmende når Sylvi Listhaug, folkevalgt politiker, offentlig gir uttrykk for personlige holdninger og kaller overgripere for «monstre» og arrogant avviser kritikk fra dem som faktisk jobber med overgrepsutsatte og overgripere. Mange barn har nære relasjoner til overgriperne og er glad i dem til tross for det de blir utsatt for. De gjenkjenner ikke beskrivelsen «monster» og vil derfor heller skjule overgrepene enn å fortelle om dem.

30% av overgrep blir begått av ungdom (under 18 år) som utfører seksuelle handlinger som krenker og skader både dem selv og andre.

De fleste har mangelfull forståelse for grenser, noe som fører til grenseoverskridende atferd. De fleste skammer seg også over sine handlinger når de får kunnskap om seksualitet og grenser.

Er disse ungdommene «monstre»?

Som saken i DT også viser var det her snakk om en person som var populær blant unge og voksne. Han var en profilert utøver, godt likt, morsom og hyggelig. Fjernt fra det man definerer som et «monster».

Men som voksen er man uansett ansvarlig for sin grenseoverskridende atferd og sitt maktmisbruk. Man vet hva som er lov og ikke.

Det jeg undrer på er hvorfor disse historiene gjentar seg, igjen og igjen.

Mange med meg tror at vi i langt større grad kan forebygge seksuell trakassering og overgrep om vi gir barna våre redskaper til å vite hva som er lov-og ikke lov.

De må fra de er små barn få kunnskap om kroppen sin, gode og ekle/vonde berøringer, nytelse og glede.

De må få kunnskap om seksuell utvikling tilpasset alder, hvordan lære seg å sette egne grenser og å forstå og respektere andres grenser.

Kunnskap gir oss kompetanse, det gjelder også for barn.

Får vi ikke til en holdningsendring i samfunnet vårt er jeg redd det blir en «Never Ending Story»!

LES OGSÅ: 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags