Trine Jansen – heltinne i eget liv

Foto:

Av
DEL

MeningerFor noen uker siden satt jeg i salen på Union Scene. Podiet var tomt. Plutselig rullet en voldsom lyd gjennom rommet, og det ble svart på den store skjermen som nettopp var fylt av en fargerik logo. Vi stupte inn i kaoset og katastrofen som veltet over verden 2. juledag 2004. Tsunamien. Bølgen som rev med seg over 200.000 menneskeliv, uten nåde for om det var små eller store føtter som løp.

Ved en av de strendene var Trine Jansen fra Drammen. Nå går hun opp til podiet og er strålende.

LES OM DT MENINGER SPESIAL PÅ 8. MARS: Damer hyller damer

Det har gått 13 år, og det har vært en lang reise, som det heter. For Trine finnes det et før og et etter. Hvorfor gjorde jeg ikke mer? Hvis jeg bare hadde ... Jeg kunne jo ha ... Hvorfor var det jeg som satt på flyet hjem, og ikke han? Og ikke henne? Og ikke dem? Men nå er Trine strålende. Hun hadde en drøm. Hun ville samle folk til en konferanse som lyttet til sterke kvinner. Nå er vi her i en fullsatt sal. «Jeg aaaante jo ikke hvordan man lager en konferanse, jeg» ler Trine, og salen ler med henne.

Hun er levende. Hun er fantastisk.

Med et bildekk gjennom skogen

Den første Trine har invitert, er Ada Sofie Austegård. For Ada Sofie er det også et før og et etter. I Baneheia 19. mai 2000 opplevde hun det verste en mor kan forestille seg. 16 år senere åpnet hun Stine Sofie Senteret, verdens første mestringssenter og fristed for voldsutsatte barn og unge. De sa det var umulig. Det sa de også da Ada Sofie, utrent og vever, bestemte seg for å gå over Grønlandsisen med Cecilie Skog. Slanke menn i tights sperret øynene opp da de så den lille damen komme drassende gjennom skogen med et bildekk på slep.

Hun var ingen typisk birkebeiner, men sammenlignet med alt hun hadde båret, var det bildekket en bagatell.

Ada Sofie kjemper for de små. «Vis meg den justisministeren som tør å si nei til et møte med meg,» sier hun og ler hjertelig.

Svart belte

Det kommer flere sterke historier. Ragnhild Mork ble rammet av slag som 35-åring. Da hun våknet i sykesenga, forvirret og skremt, var store deler av hjernen hennes død. Hun måtte lære seg å snakke og gå på nytt. «Jeg trodde jeg var uelskelig,» sier hun.

Men bak i kulissene står en herlig mann og rekker henne et glass vann når munnen er tørr.

Anngunn Flatebø Dårflot forteller oss om å være livredd og skjelvende på psykiatrisk avdeling, om å klamre seg til en bylt som ikke er et barn, men en rød genser. Hun har med genseren i dag, og historien som knytter seg til den treffer oss midt i magen. Anngunn er karateinstruktør med svart belte, og hun er fotograf med et eksepsjonelt blikk for det vakre i det hverdagslige. Hun ser detaljene vi andre går forbi og viser dem på en måte som får oss til å slippe pusten sakte ut.

Det er en evne som ikke kommer fra bøker eller kurs. Hun har det i seg.

En skål for dem som reiser seg

Trine Jansen hadde aldri laget konferanse før. Nå pulserer det mellom veggene. Salen gråter. Salen ler og jubler. Og til slutt danser vi faktisk. Jeg også, enda jeg synes sånne ting er teite og flaue. Det er en styrke her i rommet som nærmest får det til å dirre.

På kvinnedagen vil jeg løfte glasset mitt for Trine, og for alle som reiser seg igjen.

Kanskje vil noen hevde at kvinner er spesielt flinke til det. Vi henger på et bildekk og går over Grønlandsisen, for faen. Bare gi meg litt tid, så skal jeg fri meg fra rullestolen og gå mot deg med åpne armer.

Livet deler av og til ut voldsomt urettferdige kort. Men vi må ta dem, og vi må spille godt.

LES FLERE KVINNEDAGSKRONIKKER HER:

Marthe Berg Reffhaug: Tusen takk, kjære jordmødre!

Iselin Doret Brandt Bestvold: Tusen takk, Runi Børresen! 

SE OGSÅ BILDESERIE:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags