Som kvinner i Fremskrittspartiet føler vi svært liten tilhørighet til 8. mars. Dagen er i altfor stor grad en politisk dag for venstresidens feministiske rødstrømper.

At Norge er verdens mest likestilte land er ingen nyhet, så det er ikke så veldig overraskende at en del av landets feminister bruker tid og energi på saker som er mer partipolitiske enn kvinnekampkjempende: Som det å få Norge ut av EØS-samarbeidet, som faktisk er en av parolene 8.-marstoget skal gå bak. Slike paroler gjør kvinnedagen partipolitisk.

Når man til og med ser Arbeiderparti-kvinner fra bystyret i Drammen fronte gratis bind i sosiale medier, blir man nødt til å stille seg følgende spørsmål: Har virkelig norske kvinner det så forbannet bra at det må være en kampsak?

Og ja, når Norge rangeres som verdens beste land å bo i, så gjelder det også oss kvinner. Likevel blir mellom 8.000- og 16.000 kvinner utsatt eller forsøkt utsatt for voldtekt. Og selv om dagens feminister allerede har forebygging av voldtekt på dagsordenen, drukner det veldig i rødstrømpenes partipolitiske agenda. Når det både er paroler om «Fritt Palestina» og «Liberalisering av innvandringspolitikken» drar man inn partipolitikk i kvinnedagens forkledning. Hadde kvinnedagen vært mindre venstrevridd, kunne den vært en dag hvor hele det det politiske spekteret – sosialister, kommunister, liberalister, konservative – kunne gått i tog sammen for det vi faktisk er enige om. Sammen er vi sterkere.

Globaliseringen fører også med seg kulturelle innslag som før var ukjente i Norge, faktisk blir problemer her til lands. Bare i fjor kom minst åtte barnebruder til Norge som flyktninger. Historien om den 14 år gamle gravide jenta og hennes sønn på da 18 måneder, engasjerte og provoserte mange. Faren var 23 år gammel, og det tok tid før noen varslet om dette. Det er i slike saker vi trenger kvinnekamp – for unge jenters rettigheter.

Vi i Norge reagerer på de åtte barnebrudene, samtidig som vi vet at om lag ti millioner unge jenter giftes bort årlig. De som kommer til Norge hjelper vi her, mens de som rammes av disse menneskerettighetsbruddene må vi bidra til å gi en stemme. Vi som et foregangsland må ha fokus på de menneskene som faktisk ikke har rettigheter.

UNICEF gikk tidligere i år ut med tall som viste at 200 millioner kvinner har opplevd en form for kjønnslemlestelse. 44 millioner av kvinnene er under 14 år. Kvinnebevegelsen bør jobbe for disse, og fronte FNs nulltoleranse mot kjønnslemlestelse.

Slik kvinnedagen blir praktisert i Norge i dag, har den gått ut på dato. Vi kan ikke bruke kvinnedagen på å være selvsentrerte og sutre over dyrt bind og EØS-avtalen. Vi ønsker oss et inkluderende 8.-marstog som lar både kvinner og menn, svarte og hvite, muslimer og kristne, og ikke minst – rødstrømper og oss borgerlige – stå sammen for kvinners rettigheter omkring i verden. Vi må jobbe for dem som faktisk trenger vår hjelp.

LES FLERE DEBATTINNLEGG OM 8. MARS: