Mens politikerne i Drammen i lengre tid har holdt oss avislesere engasjert med saker om Marienlyst-utbygginga, korrupsjonen, kjøremønsteret i Rosenkrantzgata og ikke minst lotteriet om varaordførervervet, så har det samtidig foregått en stille reformasjon litt lenger ned langsetter elveleiet.

Den siste arbeiderklassebastions territorium i den gamle arbeiderklassebyen vår, Drammen Havn, kapper i disse dager land som om de var en ravende gal belgisk koloniherre på attenhundretallet.

Hele 60 mål med nytt land skal i tia som kommer reise seg som fuglen føniks opp fra den grumsete fjorden. 1 million kubikkmeter med stein går med til arbeidet. Hvis du lurer på hvor mye en million kubikkmeter stein tilsvarer, så kan jeg fortelle at det betyr det samme som aldeles ekstreme mengder med stein.

Trelastnæringen langs Drammensvassdraget bukket under på åttitallet og måtte vike til fordel for et absurd antall frisørsalonger hvor Drammenserne i dag slår tiden i hjel med å drikke doble kaffe latte og klippe håret på hverandre.

Med papirindustrien forsvant trelastarbeiderne, tømmeret, papiret og ikke minst mye av forurensingen som satte sitt preg på byen og elva vår. Men Drammen Havn forsvinner ikke like lett.

Drammen Havn er den havna som tar inn flest elbiler i forhold til folketall, og har allerede bikka 100.000 elektrisk drevne karjoler.

Hvis du lurer på hvor stort areal ett hundre tusen biler trenger, så kan jeg fortelle at det er mange mange fotballplasser. Helt vilt mye plass er det.

Ut ifra antall skrevne spaltemeter som omhandler dette prosjektet så skulle man ikke tro at utfyllingen av Drammen Havn faktisk er markant større en Marienlyst-utbyggingen.

Egentlig er det litt rart at det ikke har vært gjenstand for mer diskusjon rundt dette, all den tid prosjektet i praksis betyr at ingen av dagens bysbarn atter kan oppleve bading på Risgarden i sin, eller sine barns, levetid. Dette betyr også at Drammens ansikt mot fjorden i overskuelig fremtid vil bestå av containervegger, biler og atter biler, en betongsilo og motorveibrua. Motorveibrua som i sin tid ble betegnet som «et smykke rundt Drammens hals» av ordføreren.

I grell kontrast til Oslo som nettopp har kvittet seg med sine containere til fordel for Barcode, Operaen og en storstilt satsing på å åpne byen ut mot fjorden.

Ringen ble på mange måter sluttet da to av byens aller største nåværende kunstnere, Eric Ness Christiansen og Mikael Noguchi, av Drammen Havn fikk i oppgave å lage et kunstverk på et utall av containerne som står på kaia. Verket illustrerer på forbilledlig vis de gamle tømmerfløterne i Drammen, og er til allment skue når man suser forbi over en av bruene. Graffitien er malt på 20 containere og verket veier over 200 tonn.

Og hvis du lurer på hvor mye to hundre tonn tilsvarer, så kan jeg fortelle at det er like mye som et realt antall elefanter.

Drammen har all grunn til å være litt stolte av at havna forsyner store deler av landet vårt, og vi skal ikke kimse av at Drammen som med sin beliggenhet mellom bane, vei og fjord, representerer et helt unikt knutepunkt i samferdselspolitikken i Norge i fremtiden. Drammen burde omfavne og hylle vår siste skanse mot kaffelattesamfunnet, vår yrende havn med kraner og olje og skip som laster og losser døgnet rundt, året rundt. I vind og i regn og i snø, og når den ligger der blinkende og badet i sol.

Som John Lennon synger i melodien «Working Class Hero»:

«A working class hero is something to be
If you want to be a hero well just follow me»

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTISTENE I DT HER:

ODA RYGH: Hva skjedde egentlig med å møte opp på jobb hver dag?

ALISA DAIC: Gud er bare én, men det er flere forskjellige veier til ham

KRISTIN OUDMAYER: Du har ingen rett til å definere hva andre skal tåle


JAN OVIND: Opp og ned er like langt

SVEN OVE BAKKE: Balladen om lokal-burgeren