Si ikke bare «tilgi MEG!»

PER ARNE DAHL: Biskop i Tunsberg bispedømme.

PER ARNE DAHL: Biskop i Tunsberg bispedømme. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerIngen av oss er kvistfrie. Ingen er hel ved. Det går ikke an å leve uten å gå på smeller. Spørsmålet er hva vi gjør når vi svikter idealer og påfører andre mennesker omkostninger.

En ting er i alle fall åpenbart: Hvis vi ikke gjør noe med våre nederlag, gjør nederlagene noe med oss.

Mange av oss forsøker å feie under teppet med håp om at det vonde skal bli borte. Det eneste som blir borte er deg og meg. Vår glede, vår vitalitet og frihet blir borte, mens energilekkasjen tar livet av vårt overskudd. Det vi forsøker å feie under teppet, feier vi ofte inn i andres kropper. Vi håper det er sant at det vi ikke vet har vi heller ikke vondt av. Men den holder ikke. Det vi ikke vet har vi ofte vondt av. Kong David overdriver ikke når han beskriver følgene av benektelse: «Min livssaft forsvant som ved sommerens hete».

Det blir for kleint om vi bekjenner våre synder for Gud, men nekter å skvære opp med mennesker.

Akkurat som om vi har glemt hva Jesus sa: «Dersom du bærer et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en eller annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Skynd deg å komme overens med din motpart!» «Ikke så sikker på det», tenker du. «Han er verre enn meg! Han vil ikke fikse at jeg kommer. Det blir bare verre enn før. Dessuten har min motpart aldri vist fnugg av den slags forsonende holdning overfor meg eller andre. Den sjansen tar jeg ikke!»

Og dermed nærmer vi oss selve hovedpoenget. I byer og bygder er det tusenvis av kvinner og menn som har mye godt til gode om vi kunne være litt modigere til å ta tak i det onde, og dermed begynne å praktisere forsoning.

Det er krenkede, sårede og skuffede kvinner og menn i alle aldre som hadde fortjent oppreisning og en ny befrielse.

Men ikke ved at vi sier: «Unnskyld hvis det jeg sa var sårende!»

Ikke ved at vi for å oppleve den andres befrielse, sier «Tilgi meg!»

Heller ikke ved at vi kjapt og overfladisk sier «Sorry! Glem det! Mente det ikke sånn!»

Forsoningens begynnelse handler om å ta ansvaret for livet vårt og erkjenne nederlag som har rammet andre. Ikke som øyeblikkets dumhet eller en bagatellmessig hendelse som egentlig ikke var meg. Skylder vi banken noe, er det ikke en følelse av skyld som vi kan skalte og valte med etter beste forgodtbefinnende. Skylder vi banken noe er vi ikke frie før gjelden er akseptert og innfridd.

Skylder vi vårt medmenneske noe fordi vi har fratatt dem deres ære, verdighet eller sjelefred har vi et ansvar for å ta forsoningens første skritt som heter: Jeg er skyldig.

Jeg gjør meg kjent for deg med det jeg har påført deg av smerte. I dette har jeg ingen unnskyldning.  Dermed, også forsoningens andre skritt som handler om bekjennelsens frukt, en beklagelse av den omkostning dette har påført den andre. Dersom han eller hun rekker ut hånda og inviterer til forsoning er det fint, og selvsagt det beste for begge parter.

Men dette er ikke alltid mulig. Erkjennelsen og bekjennelsen av skyld fra den som har sviktet er gyldig, uansett hvordan den andre tar imot beklagelsen. Men ingen kan kreve den andres tilgivelse!

Kanskje ligger det i potten mange års erfaring av ødelagt eller forringet liv. Kanskje har nederlagene påført den andre en utgift som knapt lar seg gjenopprette. Ingen har rett til å kreve tilgivelse, og ingen skal heller falby tilgivelse uten respekt for den andres liv og historie. Det hender at vi ikke skal oppsøke den andre selv om vi desperat lengter etter sjelefred. Det er situasjoner hvor vi ved å lette oss for en byrde påfører andre en byrde som er altfor tung å bære. For eksempel å forsøke å skvære opp med et forsvarsløst medmenneske på dødsleiet for selv å bli fri, men med den ulykksalige følge: Vi påførte den andre et banesår. I slike tilfeller kan det istedenfor være en befrielse med et skriftemål eller en sannhets erkjennelse til en prest eller person vi har tillit til.

Den eneste løsning på plagsom gjeld og noe jeg skylder, er oppgjør og innløsning av gjeldsbyrden.

Ingen går til banken og er i tvil om hva man skylder. De fleste av oss er heller ikke i tvil om hva vi skylder hverandre. La oss derfor ikke kreve tilgivelse uten at vi er villige til å forsøke å forstå hva det har kostet den andre.

La oss slutte med å si «Unnskyld meg, hvis dette var vondt for deg».

I så fall snakker vi om en gjeldssanering som minner om en nåde som det skal helt andre kapasiteter enn mennesker til å ordne opp i. For meg er det derfor avgjørende viktig å knytte denne nåden til Jesus Kristus og peke på Han som er «full av nåde og sannhet».

I morgen er det første søndag i advent. Det kan også bli ditt første skritt på forsoningens vei, med Han som veiviser!

LES OGSÅ: – Voksne bør lære seg å bli fargeblinde

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags