Kirkeklokker og bønnerop – støy eller stemning?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerEngasjement og diskusjoner i tilknytning til synlige og hørbare religiøse ytringer og tonale uttrykk, dukker tidvis opp i mediene.

Da Mjøndalen kirke sto ferdig med sitt klokketårn i 1985, ble en av naboene så provosert av støyen at han klatret opp i tårnet nattetid og skar over kablene.

Det sies at han angret i etterkant. For mange er lyden av kirkeklokkene et yndet akkompagnement til søndagsfrokosten. For dem som har festet til langt på natt, er klokkeslagene pest og plage. Et besøk på kirkegården julekvelden uten at julen ringes inn fra nærmeste kirke, er for noen utenkelig. Det blir ikke jul uten kimingen fra tårnet.

I om lag tusen år har kirkeklokker lydsatt norsk kulturlandskap hver eneste sø.- og helligdag, ved gravferd og de fleste vielser.

De er noe mer enn skoleklokker som ringer inn til timen. De minner oss om at livet har flere dimensjoner, de har sitt eget språk som formidler at religion og tro har sin plass gjennom skiftende tider og kulturer. Spørsmålet er om vi har rom for flere slike religiøse lydfulle ytringer i bysamfunnene? Noen har tatt til orde for at bønnerop fra muslimske minareter og megafoner burde forbys.

Kirkens ledelse, med både biskoper og frikirkeledere, er redde for at et slikt forbud nører opp under intoleranse og generell fremmedfrykt i samfunnet.

Variasjon og berikelse

Det begynner å bli en velbrukt (men likevel nyttig) klisjé: Mennesker fra andre kulturer beriker gamle Noreg med nye tradisjoner, religiøst, kulinarisk, motemessig, kulturelt. Når det trer synlig fram ved arrangementer, festivaler og høytider er tilstrømningen noen ganger formidabel, vi står i kø for å se, høre, smake og kjenne på det som vi tidligere måtte reise i flere døgn for å få oppleve. Mens vi takker for fremmede smaker, lyd- og sanseopplevelser, ser det samtidig ut som vi betakker oss for mer påtrengende og ufrivillig påvirkning fra orientalske eller afrikanske samfunn.

Og de mest hørbare og fremmede religiøse uttrykk skal ikke forstyrre verken hverdag eller helligdag. Er det mulig? Er det ønskelig? Er det slik et moderne samfunn kan opptre?

Oslo 1914

Ved verdensutstillingen i Oslo ble det bygget opp en landsby fra Kongo, og man importerte «ekte» afrikanere som bodde og levde sine tradisjonelle hverdager til forlystelse for nysgjerrige nordmenn. Målet var kun å beglo, ikke kommunisere, ikke forstå, ikke integrere. Hele landsbyen ble pakket ned og sendt tilbake med frakteskipene de kom med.

Nye kulturer, samfunn, mennesker og ukjente religioner har gjennom historien vært interessante forskningsobjekt for vestlige og vitenskapelige forståsegpåere.

Fortsatt er det mange som bedømmer vår vestlige kultur som «bedre». Når vi nå, hundre år etter, ikke trenger dyre ekspedisjoner, men kan snakke med den nye naboen for å få vite, heiser vi en fane som varsler fare. Frykten for de store masser av «annerledes» mennesker, hva enten de er rettmessige flyktninger eller arbeidskraft, uroen for store endringer, for nye tanker og ideer har begynt å feste seg som naturlige og uproblematiske holdninger i samfunnet vårt.

Hvilken risiko?

Den største kulturelle endring i vårt samfunn har ikke skjedd i de siste årene med økt innvandring, men med inntoget av fjernsynet. Noen ropte et varsku, men utviklingen lot seg ikke stoppe. Vi var på vei inn i moderniteten, og det endret oss.

Det ble det etter hvert normalt å tilbringe 10–20 timer hver uke foran skjermen, suge til seg all verdens kulturelle og verdimessige inntrykk, sterkt dominert av amerikansk filmindustri. Og deler av det frivillige Norge måtte skrinlegge alle mandagsmøter, for da satt alle benket og så film.

Det er derfor noe underlig at frykten for endring av kulturen reises når det blir snakk om bønnerop fra muslimske minareter i bysentra og tettsteder. For den vanlige nordmann vil et slikt fenomen knapt bli merkbart.

Å spille på frykt er ingen ukjent teknikk for dem som vil styre en folkemening, og her er frykten for grunnleggende endringer betydelig overdrevet.

Forbud mot annerledeshet

Et muslimsk bønnerop kan på samme måte som kirkeklokker minne oss om at livet må styres av andre krefter enn masende budskap om lykkeland gjennom reklamefinansiert fjernsyn, gedigne, fargerike avisinnstikk og pågående radioreklame. Å venne seg til et bybilde med mer variasjon i de kulturelle og religiøse uttrykk, er både fornuftig og framtidsrettet. At vi kan møte andre kulturer i nabolaget og ikke trenger å betale dyre feriereiser for å smake indisk mat, må da sannelig være en berikelse. Kjøttkakene på Kaffistova til BUL trengte litt konkurranse, og dersom Drammen og andre byer skal være byer med internasjonalt preg og profil, så må både befolkning og kirke tåle at det kulturelle og religiøse mangfoldet blir ispedd både bønnerop og andre offentlige lyder sammen med de vi kjenner så godt fra før.

Forbud mot annerledeshet vil i framtida fortone seg merkelig, kanskje til og med komisk.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags