Beklager Timo Nikolaisen, men jeg oppfatter dine karakteristikker av hva slags skole jeg ønsker meg som ren mobbing fra din side. Fengsel, diktatur og spanskrør?!

Nei, la oss heller ta inn over oss alvoret i flere elevundersøkelser som forteller at 8 av 10 norske elever i det offentlige skoleverket har tankene og konsentrasjonen helt andre steder enn hos læreren når det undervises i klasserommet.

Les også

De er unge og har hasj som en del av hverdagen: – Her i Drammen er det overalt

 

80 % av elevene sier at de aldri følger med på det læreren sier. 70 % gir uttrykk for at de ofte eller noen ganger opplever plagsomt mye bråk og uro i klasserommet. Jeg er selv overrasket over disse høye tallene, men jeg tror, uten å kunne vise til noen undersøkelser, at forholdene er noe bedre innen de yrkesfaglige enn det vi hittil har kalt de allmennfaglige studieretningene.

Det hele koker etter min mening ned til følgende problemstilling: Hva er viktigst i den videregående skolen?

En høy faglig kvalitet i opplæringen, der bare motiverte elever som oppriktig ønsker å yte full innsats, har adgang? Eller en inkluderende skole der alle skal få en tilpasset opplæring etter sine forutsetninger og behov?

Selv om det siste er det politisk mest korrekte, tillater jeg meg å stille spørsmålet om det er en realistisk målsetting. Dersom svaret er ja, hvor store ressurser er det i så fall riktig at samfunnet setter inn for å oppnå dette målet?

Franskmannen Rousseau uttalte på slutten av 1700- tallet at hver ungdom burde ha sin egen lærer. Det hadde naturligvis løst de fleste pedagogiske problemer, men det spørs hvor realistisk hans forslag er med den offentlige fattigdom, som ser ut til å råde i dagens Norge.

Kanskje finnes det noen mellomløsninger. Å blåse nytt liv i den gamle lærlingordningen er et forslag.

Et annet forslag fra min side er å innføre en ordning med to typer fagbrev her i landet. Ett slik som i dag, og ett for fagarbeidere som består den praktiske prøven og kravene i yrkesteori, men ikke har større krav i allmennfagene enn at de har bestått eksamen fra ungdomsskolen. Mitt pedagogiske hjerte blør nemlig for de mange dyktige og motiverte ungdommene som så gjerne vil bli håndverkere, men på grunn av kravene om å ha bestått eksamen i videregående skole i allmennfagene, aldri vil ha mulighet for å få sin drøm oppfylt. Jeg lanserte forslaget under et møte med lokale politikere i byens håndverkerforening for noen år siden i forkant av et stortingsvalg.

Forslaget fikk bred støtte fra de såkalt borgerlige partiene, men ble dessverre vraket av venstresidens representanter.                    

Kanskje kan vi også lære noe av finnene? Hovedforskjellen på norsk og finsk skole, er at i Norge har politikerne stadig lansert nye skolereformer som lærerne har måttet forholde seg til, mens innholdet i det finske skolesystemet har vært organisert innenfra, uten politisk styrte reformer. I Finland får elevene karakterer fra 4. klasse og frafallsprosenten i videregående skole er bare 4 prosent mot 30 prosent i Norge. I Finland krever lærerskolene intervjuer og høye karakterkrav, og bare en av ti kommer inn på lærerstudiet. I Norge er 3,5 i snittkarakter tilstrekkelig og hele seks av ti søkere kommer inn på lærerutdanningen. I de mye omtalte og utskjelte PISA undersøkelsene ligger finske skolebarn helt i toppsjiktet, mens norske skolebarn ligger omtrent på gjennomsnittet, til tross for at norske lærere har langt færre elever å forholde seg til i klasserommet enn sine finske kolleger.

Noe å tenke på for styringskåte norske skolepolitikere?

Framtiden Marienlyst-elevene frykter: – Vil ikke at søstera mi skal undervises i ei brakke