Gå til sidens hovedinnhold

De som verker etter et nettverk

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dagens arbeidsmarked er tøft for dem som står utenfor. De fleste av dem er langtidssykmeldte, innvandrere og nyutdannede studenter. SVs Kari Andersen mener at arbeidslivet må gi plass til folk som vil og kan jobbe. Da må fordommer mot folk som sliter bort, mener hun.

Men vi lever i en verden full av fordommer, skepsis og prestasjoner. De fleste arbeidsgiverne, dessverre, har fordommer mot jobbsøkere som sliter og- eller er utenlandske. Sagt med andre ord: hvis du ikke kan fly, kutter vi vingene dine og sørger for at du aldri prøver igjen.

Det som de fleste arbeidsgivere glemmer, er at de færreste av disse menneskene ikke er arbeidsledige fordi de ikke vill jobbe, men fordi det ikke finnes arbeidsgivere som vil gi dem en sjanse. La oss kalle en spade for en spade for en gangs skyld. Den sjansen er faktisk jobben, men siden gapet mellom realiteten og drømmen er blitt så vanvittig stor, er mange av disse sårbare menneskene redde for å si det for høyt.

De fleste har sluttet å tro på drømmene sine.

Arbeidsledige som er syke har havnet i en ond sirkel der de sendes fra tiltak til tiltak via Nav, uten noen særlige resultater. Disse menneskene begynner etter hvert å slite med psykiske utfordringer i tillegg. Manglende anerkjennelse og selvtillit gjør noe med folk.

Er jeg ikke god nok? Hva er galt med meg? Hvorfor vill ingen ansette meg? Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor meg?

Studenter og arbeidssøkere uten erfaring har sluttet å telle hvor mange søknader de har sendt og til hvem, for svaret er nei uansett. Det forteller mange av dem jeg har snakket med. De opplever ofte at jobben egentlig er delt ut på forhånd, i «interne prosesser». Etter flere slike opplevelser daler motivasjonen til å søke på en jobb. En nyutdannet kollega av meg fortalte at hun bare får nei fordi hun ikke har erfaring.

Hvordan skal jeg få erfaring når de ikke vil gi meg jobben, spør hun.

For en stund siden ble jeg kontaktet av en dame via Facebook. Hun opplevde en urettferdighet i forbindelse med en ansettelse i hennes nærmiljø. Hun ville at jeg skulle skrive om saken hennes og hun mente at personen som ble ansatt fikk jobben fordi svigermoren hennes jobber på den omstridte arbeidsplassen. Problemet var, ifølge personen som kontaktet meg, at den som fikk jobben ikke hadde tilsvarende utdanning eller erfaring.

Velkommen i klubben!

Dette problemet er pent innpakket og kalles nettverk. Da jeg laget en profil på LinkedIn ble jeg overrasket da e-postene stormet inn med følgende sitat: «Det handler ikke om hvor mye kunnskap du har, men om hvem du kjenner»!

Ifølge firmaer som samarbeider med Nav i arbeidsrettede tiltak, er 70 prosent av jobber ikke engang lyst ut. Ansettelser skjer i hovedsak via nettverk.

Jeg ble sjokkert da jeg hørte fra noen ledere og arbeidsgivere at de aldri ville ansette noen de ikke kjenner. For å ikke snakke om dem som sliter med helsen og ikke har relatert erfaring.

Og til sjuende og sist: hva med dem som ikke har noen som kjenner noen?

Jeg har ikke riktig svar ennå. Men jeg har noen forslag: hardt arbeid og stå-på-vilje. Aldri gi opp! En gang hørte jeg på en coach som istedetfor «Hvorfor jeg?» stilte spørsmålet: «Hvorfor ikke jeg?».

Hvorfor kan ikke jeg få akkurat denne jobben?

Da jeg studerte journalistikk lærte jeg at selv om en dør er låst, finnes det alltid en annen vei inn. Til dere alle der ute som sliter og dere som har spurt meg om hjelp:

Dere må prøve å komme inn gjennom vinduet eller bakdøra.

Ja, hvorfor ikke du?

Kommentarer til denne saken