«Det er forskjell på å være et offer for noe og det å forbli i offerrollen.»

SPALTIST I DT: Kristin Oudmayer jobber i UNICEF Norge hvor hun leder «Du kan være Den ene». Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse. Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende.
Illustrasjon: Karl Gundersen

SPALTIST I DT: Kristin Oudmayer jobber i UNICEF Norge hvor hun leder «Du kan være Den ene». Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse. Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende. Illustrasjon: Karl Gundersen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I oppveksten var jeg en sårbar unge som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg mobbing nesten daglig. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett på livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

Som 11-12-åring overhørte jeg en voksen si til en annen voksen: «Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg». En sjokkerende opplevelse. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken om å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen mellom to etasjer, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

Over 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet enn «stakkars Kristin».

Heldigvis hadde jeg en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig og var såret over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre hun mente jeg var: kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen.

Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får stadig henvendelser fra foreldre som opplever at barna deres nærmest slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det.

Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Jeg ser også hvordan unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer i ulike medier, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. Det kan dannes sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er viktig å dele erfaringer med likesinnede. Likevel registrere jeg at det ofte råder en «oss mot dem»-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme ut av det vanskelige. Slik blir identiteten sterkt knyttet til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt.

For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen å lene seg på?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta år, og mange kan også trenge profesjonell hjelp for å komme videre. Dette er det viktig at omgivelsene har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Som igjen kan føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig at omgivelsene fortsetter å fokusere på ressursene deres, og at vi fortsetter å forvente deltakelse i det daglige.

På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, må voksne sørge for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger voksne som ikke mister troen på dem, og som bærer håpet når de selv ikke har håp.

De trenger voksne som veileder og gir dem alternativer å handle ut ifra, når det de frykter mest skjer. De trenger voksne som tør å stille krav, og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for.

Det er forskjell på å være et offer for noe og det å forbli i offerrollen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken