Drammen kommune forpliktet seg i 2015 til å bosette 170 flyktninger. Kjenner du noen av dem? Har du noen gang lurt på hvem den sekstifemte av dem er?

ETTERLYSER FLERE SOM VIL HJELPE: Alisa Daic skriver her om alle de flytkningene som er bosatt i Drammen som venter på en flytkningguide. Hun mener at innvandrere i Drammen burde kjenne på et spesielt ansvar for å hjelpe.                                    ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

ETTERLYSER FLERE SOM VIL HJELPE: Alisa Daic skriver her om alle de flytkningene som er bosatt i Drammen som venter på en flytkningguide. Hun mener at innvandrere i Drammen burde kjenne på et spesielt ansvar for å hjelpe. ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SpaltistI henhold til FNs flyktningkonvensjon og Verdenserklæringen om menneskerettigheter, har mennesker som er forfulgt eller med livet sitt i fare grunnet krig og konflikt, rett til å søke om asyl i et annet land.

I Norge er det Stortinget og regjeringen som bestemmer hvor mange flyktninger landet skal ta imot, og som så anmoder kommuner om å bosette de som kommer.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Drammen kommune forpliktet seg i 2015 til å bosette 170 flyktninger.

Er de dine nye naboer? Har du noen gang lurt på hvem den sekstifemte av dem er?

Kanskje du møter han på bussen? Det gjorde nemlig jeg. En flyktning prøvde å stige av bussen, da den stoppet for å ta på andre passasjerer. Mannen fikk bestemt nei fra bussjåføren, med argumentasjonen at det ikke er noe avstigning før Farmen.

Han sa ingenting til sjåføren, lagde ikke en eneste form for protest, men satt seg rolig ned på setet og ventet.

Om «Farmen» og ordet «avstigning» kanskje ble hørt for første gang, var det nok siste gang han tok den bussen igjen!

Det gjorde vondt i hjertet mitt. Jeg ble sittende og lure på om han som nyankommet finner fram til sitt nye hjem i Drammen.

Du lurer sikkert på hvordan jeg vet at han er en av de hundre og sytti.

Gjennom frivillighetsarbeid i Drammen Røde Kors ble jeg flyktningguide for en fantastisk dame fra Syria. Det var hennes sønn jeg møtte på bussen den dagen.

Ett av hennes seks barn. Da jeg møtte henne for første gang, spurte jeg henne om hvordan hun har det i Norge.

Hun strakk armene sine ut, som hun skulle gi klem til hele verden, og sa: Jeg er endelig fri!

I sin kronikk som ble publisert i Drammens Tidende i 2015, skrev ordfører Tore Opdal Hansen til flyktninger fra Syria: «Dere skal vite at vi setter pris på dere og føler med dere. Vi som er født og oppvokst i fred og frihet kan vanskelig sette oss inn i hvor vondt det må være å se sitt fødeland bli revet i filler av borgerkrig, diktatorer og barbarer. Men dere skal vite at dere alltid vil ha et trygt hjem i Drammen.»

Jeg lurer på hva vi som ikke er født og oppvokst i fred og frihet har sagt til dem? Hva har vi drammensere fra 150 forskjellige land gjort for dem?

Mange av dem står på venteliste for å få en flyktningguide. Det ikke er mange nok drammensere som har meldt seg som frivillige.

Dette er kanskje ikke den største utfordringen vi har i byen per i dag. Jeg ønsker at flere av oss innvandrere melder oss som frivillige.

Spesielt vi som en gang selv har vært flyktninger. De som over natten har mistet hjemmet sitt. Vi har også mistet alt en gang. Vi var flyktninger i vårt eget land, i nabolandet, i utlandet, overalt.

Hjemmet kunne vi finne og ha i hvilken som helst by og land. Bare det var fred der, og vi kunne gå fritt uten å tenke på bomber, soldater og elendighet.

Ifølge Amnesty International handler det å ta imot flyktninger og asylsøkere om rettigheter og plikter, ikke frivillighet og veldedighet.

Men frivillighet er en viktig del av dagens samfunn. Å gi av sin tid til frivillig arbeid gir bedre helse og forlenger levealderen.

Frivillig arbeid gir kanskje ikke mer penger, men kan gi mer lykke. Alt det vi gjør for andre gjennom frivillig innsats blir utbetalt i verdier som det ikke finnes pris for.

Det å være et kjent fjes, som en av våre nye innbyggere kan hilse på bussen, matbutikken eller på torget er uvurderlig.

Når vi en gang blir kjent med dem, da blir de ikke et tall lenger.

Det er et lite skritt for oss, men stort for det menneskelige i oss alle.

LES OGSÅ: Sørger for seil-eventyr for barn

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags